Radikal kronprinsesse
01.februar 2009 09:36 Filed in: Samfunn
Det hevdes at kronprinsesse Mette-Marit og Kirkens Bymisjons opprettelse av et helsesenter for illegale innvandrere muligens bryter norsk lov og offisiell regjeringspolitikk. Like fullt, ved å gi nødvendig helsehjelp til ellers rettighetsløse mennesker fremstår Kirkens Bymisjon som en eksponent for vår beste humanistiske og demokratiske tradisjon. Det er det all grunn til å applaudere.
Den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948 forteller at alle mennesker skal ha rett til nødvendig helseomsorg for å trygge sine eksistensmuligheter. Men menneskerettighetene er noen paradoksale rettigheter. Om hensikten ideelt sett er å sikre rettigheter for de som ikke har rettigheter, fungerer de i praksis som rettigheter for de som allerede har rettigheter. For rettighetene kan bare håndheves av nasjonalstater som garanterer disse rettighetene for sine borgere. Mennesker uten tradisjonelle borgerrettigheter havner dermed i et rettsløst vakuum.
Den politiske tenkeren Hannah Arendt hevdet i 1951 at menneskerettighetene ble skapt for å adressere situasjonen til mennesker på flukt etter andre verdenskrig. I prinsippet søker de nettopp å beskytte stats- og rettsløse mennesker som er berøvet alt bortsett fra sitt blotte liv. Men om menneskerettighetenes intensjon er å beskytte mennesker mot statlige totalitære maktovergrep, observerer Arendt at de snarere skaper en situasjon som forsterker nasjonalstatenes suverene maktinngrep over enkeltmenneskers liv. For om menneskerettighetene gjelder alle mennesker, tilkommer det nå nasjonalstatene å erklære hvem som har krav på rettigheter og hvem som ikke har det, det vil si, hvem som i en gitt situasjon regnes som et menneske og hvem som reduseres til et blott og bart liv.
Når mennesker dermed mister sin politiske status og havner i en situasjon hvor menneskerettighetene nettopp burde gi dem beskyttelse, så står de derfor i fare for å miste sin siste rest av egenverd og selvråderett overfor statsmakten. I dag er det nettopp dette som er situasjonen for papirløse innvandrere som ikke har oppholdstillatelse i landene hvor de befinner seg og samtidig ikke kan returnere tilbake til landene hvor de kommer fra. For om de er inkludert av menneskerettighetene i kraft av sin rene menneskelighet, tilhører de like fullt ikke den delen av menneskeheten som nyter godt av denne beskyttelsen.
Den franske filosofen Jacques Rancière tematiserer nettopp denne situasjonen når han spør hvem som er menneskerettighetenes subjekt. For om de ideelt sett er ’rettigheter for de som ikke har rettigheter’, er de i praksis kun ’rettigheter for de som har rettigheter’. Rancière konkluderer likevel ikke som Arendt at menneskerettighetenes subjekt strengt tatt ikke eksisterer, men uttrykker paradoksalt at ’menneskerettighetene er rettighetene til dem som ikke har rettighetene de har og som har rettighetene de ikke har’. Med dette utsagnet søker han nettopp å identifisere mennesker som ikke har faktisk beskyttelse av menneskerettighetene, men som burde ha det i kraft av den situasjonen de befinner seg. Kampen for demokrati og rettferdighet gjelder derfor å skape en situasjon som gir de som er inkludert av menneskerettighetene en ny mulighet for å tilhøre dem.
Menneskerettighetene er ikke juridisk bindende, men virker som et etisk imperativ for å skape en situasjon hvor dets subjekter nettopp kan komme til syne. I en situasjon hvor mennesker ikke kan garanteres borgerrettigheter og hvor de samtidig er prisgitt nasjonalstatens rett til å erklære dem utenfor menneskerettighetenes nedslagsområde, er det nettopp opp til enkeltindividene som rammes og deres støttespillere gjøre dem til menneskerettslige subjekter. Denne kampen for rettigheter kan ikke føres av nasjonalstatene, som tross alt forsvarer sine interesser, men av mennesker som tør å opponere mot statens uinnskrenkede makt til å erklære unntak fra menneskerettslige tilstander.
At en representant for vår mest konservative samfunnsinstitusjon nå fremstår som den mest radikale, er intet mindre enn en begivenhet. Om helseomsorg for papirløse skaper et politisk dilemma, bør den like fullt kunne forsvares av humanitære hensyn og utgjør som sådan et humanitært prosjekt et moderne kongehus nettopp kan og bør engasjere seg i. For den tar ikke så mye et partipolitisk standpunkt, som den skaper en konkret situasjon det norske samfunnet ikke lenger kan skyve under teppet. Som sådan representerer den en humanitær verdi som kanskje blir viktigere enn noen sinne fremover mot et stadig mer globalisert samfunn.
I kraft av sitt styreverv i Kirkens Bymisjon kan Mette-Marit med rette kalles hele Norges kronprinsesse, også de som er inkludert av menneskerettighetene uten å tilhøre oss som allerede er beskyttet av dem.
Upublisert
Den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948 forteller at alle mennesker skal ha rett til nødvendig helseomsorg for å trygge sine eksistensmuligheter. Men menneskerettighetene er noen paradoksale rettigheter. Om hensikten ideelt sett er å sikre rettigheter for de som ikke har rettigheter, fungerer de i praksis som rettigheter for de som allerede har rettigheter. For rettighetene kan bare håndheves av nasjonalstater som garanterer disse rettighetene for sine borgere. Mennesker uten tradisjonelle borgerrettigheter havner dermed i et rettsløst vakuum.
Den politiske tenkeren Hannah Arendt hevdet i 1951 at menneskerettighetene ble skapt for å adressere situasjonen til mennesker på flukt etter andre verdenskrig. I prinsippet søker de nettopp å beskytte stats- og rettsløse mennesker som er berøvet alt bortsett fra sitt blotte liv. Men om menneskerettighetenes intensjon er å beskytte mennesker mot statlige totalitære maktovergrep, observerer Arendt at de snarere skaper en situasjon som forsterker nasjonalstatenes suverene maktinngrep over enkeltmenneskers liv. For om menneskerettighetene gjelder alle mennesker, tilkommer det nå nasjonalstatene å erklære hvem som har krav på rettigheter og hvem som ikke har det, det vil si, hvem som i en gitt situasjon regnes som et menneske og hvem som reduseres til et blott og bart liv.
Når mennesker dermed mister sin politiske status og havner i en situasjon hvor menneskerettighetene nettopp burde gi dem beskyttelse, så står de derfor i fare for å miste sin siste rest av egenverd og selvråderett overfor statsmakten. I dag er det nettopp dette som er situasjonen for papirløse innvandrere som ikke har oppholdstillatelse i landene hvor de befinner seg og samtidig ikke kan returnere tilbake til landene hvor de kommer fra. For om de er inkludert av menneskerettighetene i kraft av sin rene menneskelighet, tilhører de like fullt ikke den delen av menneskeheten som nyter godt av denne beskyttelsen.
Den franske filosofen Jacques Rancière tematiserer nettopp denne situasjonen når han spør hvem som er menneskerettighetenes subjekt. For om de ideelt sett er ’rettigheter for de som ikke har rettigheter’, er de i praksis kun ’rettigheter for de som har rettigheter’. Rancière konkluderer likevel ikke som Arendt at menneskerettighetenes subjekt strengt tatt ikke eksisterer, men uttrykker paradoksalt at ’menneskerettighetene er rettighetene til dem som ikke har rettighetene de har og som har rettighetene de ikke har’. Med dette utsagnet søker han nettopp å identifisere mennesker som ikke har faktisk beskyttelse av menneskerettighetene, men som burde ha det i kraft av den situasjonen de befinner seg. Kampen for demokrati og rettferdighet gjelder derfor å skape en situasjon som gir de som er inkludert av menneskerettighetene en ny mulighet for å tilhøre dem.
Menneskerettighetene er ikke juridisk bindende, men virker som et etisk imperativ for å skape en situasjon hvor dets subjekter nettopp kan komme til syne. I en situasjon hvor mennesker ikke kan garanteres borgerrettigheter og hvor de samtidig er prisgitt nasjonalstatens rett til å erklære dem utenfor menneskerettighetenes nedslagsområde, er det nettopp opp til enkeltindividene som rammes og deres støttespillere gjøre dem til menneskerettslige subjekter. Denne kampen for rettigheter kan ikke føres av nasjonalstatene, som tross alt forsvarer sine interesser, men av mennesker som tør å opponere mot statens uinnskrenkede makt til å erklære unntak fra menneskerettslige tilstander.
At en representant for vår mest konservative samfunnsinstitusjon nå fremstår som den mest radikale, er intet mindre enn en begivenhet. Om helseomsorg for papirløse skaper et politisk dilemma, bør den like fullt kunne forsvares av humanitære hensyn og utgjør som sådan et humanitært prosjekt et moderne kongehus nettopp kan og bør engasjere seg i. For den tar ikke så mye et partipolitisk standpunkt, som den skaper en konkret situasjon det norske samfunnet ikke lenger kan skyve under teppet. Som sådan representerer den en humanitær verdi som kanskje blir viktigere enn noen sinne fremover mot et stadig mer globalisert samfunn.
I kraft av sitt styreverv i Kirkens Bymisjon kan Mette-Marit med rette kalles hele Norges kronprinsesse, også de som er inkludert av menneskerettighetene uten å tilhøre oss som allerede er beskyttet av dem.
Upublisert
0 Comments