Troen på pengers eksistens
I 1781 brukte Immanuel Kant penger som eksempel på ting som ikke får eksistens bare fordi man tenker seg tilstedeværelsen av dem som nødvendig. Bakgrunnen var tilbakevisningen av middelalderens argument for eksistensen av Gud. Anselm av Canterbury (1033-1109) hadde hevdet at fordi man hadde begrep om en fullkommen Gud, må Gud eksistere, for noe fullkomment må nødvendigvis eksistere i virkeligheten og ikke bare i tanken.
Kant mente derimot at eksistens ikke er noe man kan tillegge en ting via tenkte begreper og illustrerte påstanden ved å hevde at de hundre dalerne han hadde i verdier ikke formerte seg bare fordi han tenkte seg nødvendigheten av det. Det høres unektelig ut som sunn fornuft. Men snart 230 år senere må vi likevel spørre oss om ikke opplysningstenkeren misforsto sitt eget eksempel.
Om Anselm tok feil da han argumenterte for eksistensen av Gud, var han kanskje ikke så langt fra sannheten når det gjelder eksistensen av Mammon. For hvordan oppstår 700 milliarder dollar når amerikanske myndigheter nå skal demme opp finanskrisen?
Penger har ikke eksistert fra tidenes morgen, men har utviklet seg historisk. Aristoteles beskrev penger som en portabel substans med bruksverdi i kraft av sin legering. Copernikus argumenterte i 1526 at pengenes verdi var relativ til den totale summen av penger i omløp og at penger var ikke var annet enn tegn på verdi. Marx identifiserte derfor penger som en formell størrelse hvis verdi var identisk med deres bytteverdi. Deres status som universelle byttegjenstander gjorde dem til en standard for bokføring, men også til en vare hvis verdi selv ble avhengig av tilbud og etterspørsel.
I denne formen er ikke penger lenger en substans eller en fiksert nominell standard for virkelige verdier, men en flytende rate som selv kan underlegges spekulasjon. Når penger dermed blir relativ til den totale summen av verdipapirer, obligasjoner, kapital, forventet avkastning og gjensidig kreditt i sirkulasjon vil verdien av dem alltid være større eller mindre enn verdien av eiendom, produksjonsmidler, varer og tjenester. Eksistensen av penger taper bakkekontakten og blir et spørsmål om tro.
For når det amerikanske finansdepartementet tilfører markedet 700 milliarder dollar, får pengene sin eksistens ved en domsavgjørelse. I den grad sentralbanken (The Federal Reserve) ikke sitter inne med slike summer, må pengene lånes. Men hvor låner så myndighetene penger fra i en global økonomi hvor de andre aktørene er like knyttet til den økonomiske malstrømmen?
Man låner fra egen framtid. Myndighetene krediterer seg penger på bakgrunn av forventet tilbakebetaling i framtida. De handler bokstavelig talt i god tro: pengene får sin eksistens på bakgrunn av framtidsvisjoner heller en virkelige verdier.
Destillert framtid, kalte Agnar Mykle det når han tok opp lån. Han krediterte seg gevinst fra forventningen om framtidig avkastning. Spørsmålet er om ikke destillatet likevel forringes når troen på framtida blir for sterk?
I en så belånt økonomi som den amerikanske har i praksis ikke myndighetene andre finansielle instrumenter enn hva Bear Stearns eller Lehman Brothers allerede benyttet seg av inntil boblen begynte å sprekke.
Når nyskrevne statsobligasjoner legges ut til auksjon, er de ikke mer understøttet av virkelige verdier enn de råtne boliglånene som tidligere ble kjøpt og solgt som verdipapirer. Kjøperne av obligasjonene er riktignok sikret å få pengene tilbake etter en gitt periode, men i samme øyeblikk forsvinner også de nyankomne pengene fra markedet.
«Bailout»-pengenes eksistens er midlertidig. Løses ikke krisen innen myndighetene innløser sine obligasjoner, har de på sett og vis ikke annet valg enn å skape nye verdipapirer som igjen legges ut for salg. Statslånene må derfor løpe inn i det uendelige for stadig å holde finanskrisen på behørig avstand fra nåtiden.
Et allmektig vesen kan ikke bare eksistere i tankene hevdet Anselm. Når de allestedsnærværende pengene med ett synes å ha blitt fordrevet fra virkeligheten, kan vi ikke annet enn å være klippefast i vår tro: må ditt nærvær redde oss fra den dypeste gjeldskrise og nød. Om noen år kan vi igjen kanskje bevise pengenes eksistens. Om bare troen er sterk nok.
Trykt i Dagsavisen 10.09.2008
Kant mente derimot at eksistens ikke er noe man kan tillegge en ting via tenkte begreper og illustrerte påstanden ved å hevde at de hundre dalerne han hadde i verdier ikke formerte seg bare fordi han tenkte seg nødvendigheten av det. Det høres unektelig ut som sunn fornuft. Men snart 230 år senere må vi likevel spørre oss om ikke opplysningstenkeren misforsto sitt eget eksempel.
Om Anselm tok feil da han argumenterte for eksistensen av Gud, var han kanskje ikke så langt fra sannheten når det gjelder eksistensen av Mammon. For hvordan oppstår 700 milliarder dollar når amerikanske myndigheter nå skal demme opp finanskrisen?
Penger har ikke eksistert fra tidenes morgen, men har utviklet seg historisk. Aristoteles beskrev penger som en portabel substans med bruksverdi i kraft av sin legering. Copernikus argumenterte i 1526 at pengenes verdi var relativ til den totale summen av penger i omløp og at penger var ikke var annet enn tegn på verdi. Marx identifiserte derfor penger som en formell størrelse hvis verdi var identisk med deres bytteverdi. Deres status som universelle byttegjenstander gjorde dem til en standard for bokføring, men også til en vare hvis verdi selv ble avhengig av tilbud og etterspørsel.
I denne formen er ikke penger lenger en substans eller en fiksert nominell standard for virkelige verdier, men en flytende rate som selv kan underlegges spekulasjon. Når penger dermed blir relativ til den totale summen av verdipapirer, obligasjoner, kapital, forventet avkastning og gjensidig kreditt i sirkulasjon vil verdien av dem alltid være større eller mindre enn verdien av eiendom, produksjonsmidler, varer og tjenester. Eksistensen av penger taper bakkekontakten og blir et spørsmål om tro.
For når det amerikanske finansdepartementet tilfører markedet 700 milliarder dollar, får pengene sin eksistens ved en domsavgjørelse. I den grad sentralbanken (The Federal Reserve) ikke sitter inne med slike summer, må pengene lånes. Men hvor låner så myndighetene penger fra i en global økonomi hvor de andre aktørene er like knyttet til den økonomiske malstrømmen?
Man låner fra egen framtid. Myndighetene krediterer seg penger på bakgrunn av forventet tilbakebetaling i framtida. De handler bokstavelig talt i god tro: pengene får sin eksistens på bakgrunn av framtidsvisjoner heller en virkelige verdier.
Destillert framtid, kalte Agnar Mykle det når han tok opp lån. Han krediterte seg gevinst fra forventningen om framtidig avkastning. Spørsmålet er om ikke destillatet likevel forringes når troen på framtida blir for sterk?
I en så belånt økonomi som den amerikanske har i praksis ikke myndighetene andre finansielle instrumenter enn hva Bear Stearns eller Lehman Brothers allerede benyttet seg av inntil boblen begynte å sprekke.
Når nyskrevne statsobligasjoner legges ut til auksjon, er de ikke mer understøttet av virkelige verdier enn de råtne boliglånene som tidligere ble kjøpt og solgt som verdipapirer. Kjøperne av obligasjonene er riktignok sikret å få pengene tilbake etter en gitt periode, men i samme øyeblikk forsvinner også de nyankomne pengene fra markedet.
«Bailout»-pengenes eksistens er midlertidig. Løses ikke krisen innen myndighetene innløser sine obligasjoner, har de på sett og vis ikke annet valg enn å skape nye verdipapirer som igjen legges ut for salg. Statslånene må derfor løpe inn i det uendelige for stadig å holde finanskrisen på behørig avstand fra nåtiden.
Et allmektig vesen kan ikke bare eksistere i tankene hevdet Anselm. Når de allestedsnærværende pengene med ett synes å ha blitt fordrevet fra virkeligheten, kan vi ikke annet enn å være klippefast i vår tro: må ditt nærvær redde oss fra den dypeste gjeldskrise og nød. Om noen år kan vi igjen kanskje bevise pengenes eksistens. Om bare troen er sterk nok.
Trykt i Dagsavisen 10.09.2008
0 Comments