Money, Money, Money
Nå som Lars Fr. Svendsen har utryddet fattigdommen i Norge med pennestrøk og enkel matematikk, og vi velfødde nordmenn igjen kan nyte velferdsstatens markedsliberale politikk som den beste av alle verdener, er det på tide å stokke om kortene og forsøke med god gammeldags ideologikritikk.
Fra et filosofisk ståsted er det ikke nok å omfavne politisk liberalisme ut fra normative hensyn uten også å søke å forstå hva kapitalisme er. Den vanligste feilslutningen man hører er at ”kapitalismen”, på tross av sin historiske fremvekst, ikke markerer annet enn hva som allerede er naturlig for menneskelige samhandlinger. Politisk liberalisme gjør tilsynelatende ikke annet enn å ivareta homo economicus frie natur.
For å unngå en slik naturalistisk feilslutning er det ikke nok å vise at kapitalismen er en historisk konstruksjon, man må i tillegg anskueliggjøre hvordan den strukturerer våre sosiale prosesser. Den kan ikke selv reduseres til en sosial praksis, men må forstås som en immanent mekanikk som produserer bestemte praksiser og determinerer reelle handlingsmuligheter.
Postmoderne kapitalisme er ikke repressiv. Det er ingen formelle instanser som tvinger mennesker inn i monetære relasjoner. Samtidig kommer man ikke unna. Ikke-deltakelse er umulig uten å underkaste seg naturkrefter og sosial dominans. Uten deltakelse i det monetære systemet levnes ingen håp om materiell velstand, sosial uavhengighet og realisering av ens begjær. Det er ingen som tvinger utviklingsland til å la internasjonale korporasjoner etablere seg. Kapitalismen er ikke understøttet av en imperialistisk makt som kommer og tar dem som ikke innordner seg. Tvert i mot. Kapitalismen truer kun med sitt fravær og dermed fraværet av ressurser, sysselsetting, infrastruktur den kunne bringer med seg. Kapitalismens makt bygger på trusselen om avmektighet og håpet om finansiell uavhengighet.
Det er viktig å belyse hvordan kapital ikke er et værende som kan transformeres eller reformeres etter eget forgodtbefinnende. For å parafrasere Platon: kapital er hinsides væren. Men kapital er ikke en ren ide, dens mulighet er konstituert av samfunnets formelle og uformelle spilleregler. Kapitalismen er avhengig av politisk bestemte lover som danner de formelle reglene for deltakelse i et marked. Den er også understøttet av uformelle regler i form av moralske verdier som frihet, ærlighet, respekt for loven og andres eiendom, overholdelse av kontrakter, om å maksimere ens muligheter etc. Tradisjonell moral danner ikke motstand mot kyniske markedskrefter, men underbygger, som Alain Badiou argumenterer, kapitalismens mekanikk. Man kan være overbevist om at man gjør godt når man handler grønne produkter eller bedriver culture-jamming, men er i praksis med på å differensiere nye markeder for kapitalinvesteringer.
Derrida gjenoppliver Marx metafor om et spøkelse (Gespenst) og antyder dermed at kapital har karaktertrekkene til et spekter som verken er død eller levende, synlig eller usynlig, som er bundet til verden samtidig som den overskrider dets fysiske betingelser. Slavoj Zizek hevder med Lacan at kapitalismen er reell og kontrasterer den mot det symbolske planet (loven) og det imaginære planet (begjærsfantasier, moralske forestillinger etc.) Kapital er ikke reell fordi den eksisterer som et værende, men fordi den fremtrer der symbolene våre kommer til kort og produserer effekter på tvers av våre imaginære forestillinger om hva vi gjør.
Kapitalismens produksjon av ulikheter kan ikke bortforklares som en effekt av frie individers kollektive samhandlinger. Selv den politiske venstresiden, om den ikke søker å regulere markedets formelle utfoldelse, appellerer til forbrukerens ansvar om å styre sitt begjær og handle annerledes enn markedet dikterer. Men kapitalismens spektral-reelle dimensjon utgjør nettopp en kvasi-objektiv mekanikk som verken er naturlig eller lar seg styre av bevisste kollektive praksiser.
Kant, som mente at eksistens ikke var et predikat, påsto at man ikke kan skape penger bare ved å tenke på dem. Fordi han tenkte eksistens som noe som kan representeres, misforsto han pengenes reelle verdigrunnlag. For penger er en desubstansialisert størrelse. Verdien kan ikke representeres av en substans, for den er alltid relativ til den totale summen av penger i omløp, en omløpsverdi som i sin tur er knyttet til forventet avkastning. Pengenes nåtidige verdi er knyttet til en tenkt fremtidige eksistens. Verdifastsettelsen er en form for eskatologi hvor troen på fremtiden materialiserer seg i nåtiden.
Kapitalisme er strengt tatt ikke en økonomisk form, men en krematisme (to khrema): produksjonen av varer og tjenester er ikke innrettet mot sirkulasjon og fordeling, men mot stadig voksende profitt. Mens økonomi, ifølge Aristoteles, har som oppgave å dekke en husholdnings (oikos) begrensede behov, er krematismen knyttet til et ubegrenset begjær etter mer. Hvor økonomisk verdi representeres av pengenes funksjon som universell ekvivalent, er kapitalverdi knyttet til spekulasjoner over forventet avkastning i en antisipert fremtid. Og i valuta- og kredittspekulasjonen har kapitalismen funnet sin endelige form: penger har fått absolutt verdi i seg selv. Troen på avkastning skaper reelle penger.
'Credere' betyr 'å tro'. Om troen ikke flytter ikke fjell, skaper den i hvert fall verdier. Om håpet om profitt produserer umettelige begjær, er kapitalismens spektrale uavvendelighet knyttet til kreditt. Kreditt er bensinen i en verdikjede som er fristilt fra å dekke menneskers behov. Kun de færreste klarer seg uten kreditt. Man låner til bolig og forbruk, til utdanning, forretninger eller spekulasjoner og individer, institusjoner og nasjoner blir bundet til systemet over tid. Kredittverdighet estimeres på bakgrunn av tidligere betalingsdyktighet og forventet tilbakebetalingskraft i en antisipert fremtid. Kredittens verdi overskrider øyeblikket. Kreditt blir dobbelt spekulativt når gjeldsbrev og obligasjoner selges som varer, eller når låneinstitusjoner låner mellom hverandre. For dermed valueres kreditt på bakgrunn av en kredittverdighet som selv er avhengig av en forventet kredittavkastning. Kreditt sirkulerer og verdier overlapper hverandre. Krematismen henvender seg mot en fremtid som aldri kommer.
Å gi noen kreditt er å handle i god tro. Men troens innløsning er ikke bare avhengig av lovbeskyttelse eller låntakers personlige rettskaffenhet. Den er primært avhengig av kredittenes forventede profitt og dermed den samlede sum av all utestående kreditt og obligasjoner. Kapitalismens fluktuerende bevegelse styres av en uendelig utestående kreditt. For det er alltid noen som betaler tilbake. For å overleve eller for å spekulere.
Det er ingen tvil om at kapitalismen fungerer. Dens uovertruffenhet åpenbarer seg hver dag i form av profitt og avkastning. Eller mangelen på sådan, i den grad verditapene er forventet. I motsetning til en økonomi som danner en meningsfull totalitet, befinner krematismens mening seg alltid i fremtiden. Kapitalismens verdiskapning er avhengig av at historien aldri tar slutt, at det alltid spekuleres i en fremtidig verdi og at det alltid vil finnes gjeld som må innkasseres. Inntil all gjeld er betalt kan produksjonen av sosiale ulikheter fortsatt feires som sunn konkurranse. Men siden utopien ikke inntreffer vil mennesker, institusjoner og nasjoner stadig subsumeres av systemet og holde hjulene i gang. At det er bedre å befinne seg øverst på den økonomiske rangstigen enn nederst er et ubestridelig faktum. Men det er feil å anta at sunn konkurranse til fordel for verdiskapningen automatisk er til det gode for mennesker som selv ikke styrer premissene for egen deltakelse.
Fattige i Norge mangler kanskje ikke noe i forhold til fattige i utlandet, men de bidrar like fullt til verdiskapning uten å få avkastning tilbake. Dårligere stilte husholdninger benytter sitt overskudd til å tilbakebetale gjeld som sikrer spekulativ profitt for dem som allerede har nok til å gi kreditt. Den som har, han skal få, heter det i Matteus 25:29. Dette er i høyeste grad riktig i et land hvor klassemotsetningene strengt tatt ikke står mellom fattige og rike, men mellom husholdere og spekulanter, gjeldsbetalere og profitører, debitorer og kreditorer. For den som har kreditt, han skal få profitt, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.
Trykt i Morgenbladet 04.09.2008
Fra et filosofisk ståsted er det ikke nok å omfavne politisk liberalisme ut fra normative hensyn uten også å søke å forstå hva kapitalisme er. Den vanligste feilslutningen man hører er at ”kapitalismen”, på tross av sin historiske fremvekst, ikke markerer annet enn hva som allerede er naturlig for menneskelige samhandlinger. Politisk liberalisme gjør tilsynelatende ikke annet enn å ivareta homo economicus frie natur.
For å unngå en slik naturalistisk feilslutning er det ikke nok å vise at kapitalismen er en historisk konstruksjon, man må i tillegg anskueliggjøre hvordan den strukturerer våre sosiale prosesser. Den kan ikke selv reduseres til en sosial praksis, men må forstås som en immanent mekanikk som produserer bestemte praksiser og determinerer reelle handlingsmuligheter.
Postmoderne kapitalisme er ikke repressiv. Det er ingen formelle instanser som tvinger mennesker inn i monetære relasjoner. Samtidig kommer man ikke unna. Ikke-deltakelse er umulig uten å underkaste seg naturkrefter og sosial dominans. Uten deltakelse i det monetære systemet levnes ingen håp om materiell velstand, sosial uavhengighet og realisering av ens begjær. Det er ingen som tvinger utviklingsland til å la internasjonale korporasjoner etablere seg. Kapitalismen er ikke understøttet av en imperialistisk makt som kommer og tar dem som ikke innordner seg. Tvert i mot. Kapitalismen truer kun med sitt fravær og dermed fraværet av ressurser, sysselsetting, infrastruktur den kunne bringer med seg. Kapitalismens makt bygger på trusselen om avmektighet og håpet om finansiell uavhengighet.
Det er viktig å belyse hvordan kapital ikke er et værende som kan transformeres eller reformeres etter eget forgodtbefinnende. For å parafrasere Platon: kapital er hinsides væren. Men kapital er ikke en ren ide, dens mulighet er konstituert av samfunnets formelle og uformelle spilleregler. Kapitalismen er avhengig av politisk bestemte lover som danner de formelle reglene for deltakelse i et marked. Den er også understøttet av uformelle regler i form av moralske verdier som frihet, ærlighet, respekt for loven og andres eiendom, overholdelse av kontrakter, om å maksimere ens muligheter etc. Tradisjonell moral danner ikke motstand mot kyniske markedskrefter, men underbygger, som Alain Badiou argumenterer, kapitalismens mekanikk. Man kan være overbevist om at man gjør godt når man handler grønne produkter eller bedriver culture-jamming, men er i praksis med på å differensiere nye markeder for kapitalinvesteringer.
Derrida gjenoppliver Marx metafor om et spøkelse (Gespenst) og antyder dermed at kapital har karaktertrekkene til et spekter som verken er død eller levende, synlig eller usynlig, som er bundet til verden samtidig som den overskrider dets fysiske betingelser. Slavoj Zizek hevder med Lacan at kapitalismen er reell og kontrasterer den mot det symbolske planet (loven) og det imaginære planet (begjærsfantasier, moralske forestillinger etc.) Kapital er ikke reell fordi den eksisterer som et værende, men fordi den fremtrer der symbolene våre kommer til kort og produserer effekter på tvers av våre imaginære forestillinger om hva vi gjør.
Kapitalismens produksjon av ulikheter kan ikke bortforklares som en effekt av frie individers kollektive samhandlinger. Selv den politiske venstresiden, om den ikke søker å regulere markedets formelle utfoldelse, appellerer til forbrukerens ansvar om å styre sitt begjær og handle annerledes enn markedet dikterer. Men kapitalismens spektral-reelle dimensjon utgjør nettopp en kvasi-objektiv mekanikk som verken er naturlig eller lar seg styre av bevisste kollektive praksiser.
Kant, som mente at eksistens ikke var et predikat, påsto at man ikke kan skape penger bare ved å tenke på dem. Fordi han tenkte eksistens som noe som kan representeres, misforsto han pengenes reelle verdigrunnlag. For penger er en desubstansialisert størrelse. Verdien kan ikke representeres av en substans, for den er alltid relativ til den totale summen av penger i omløp, en omløpsverdi som i sin tur er knyttet til forventet avkastning. Pengenes nåtidige verdi er knyttet til en tenkt fremtidige eksistens. Verdifastsettelsen er en form for eskatologi hvor troen på fremtiden materialiserer seg i nåtiden.
Kapitalisme er strengt tatt ikke en økonomisk form, men en krematisme (to khrema): produksjonen av varer og tjenester er ikke innrettet mot sirkulasjon og fordeling, men mot stadig voksende profitt. Mens økonomi, ifølge Aristoteles, har som oppgave å dekke en husholdnings (oikos) begrensede behov, er krematismen knyttet til et ubegrenset begjær etter mer. Hvor økonomisk verdi representeres av pengenes funksjon som universell ekvivalent, er kapitalverdi knyttet til spekulasjoner over forventet avkastning i en antisipert fremtid. Og i valuta- og kredittspekulasjonen har kapitalismen funnet sin endelige form: penger har fått absolutt verdi i seg selv. Troen på avkastning skaper reelle penger.
'Credere' betyr 'å tro'. Om troen ikke flytter ikke fjell, skaper den i hvert fall verdier. Om håpet om profitt produserer umettelige begjær, er kapitalismens spektrale uavvendelighet knyttet til kreditt. Kreditt er bensinen i en verdikjede som er fristilt fra å dekke menneskers behov. Kun de færreste klarer seg uten kreditt. Man låner til bolig og forbruk, til utdanning, forretninger eller spekulasjoner og individer, institusjoner og nasjoner blir bundet til systemet over tid. Kredittverdighet estimeres på bakgrunn av tidligere betalingsdyktighet og forventet tilbakebetalingskraft i en antisipert fremtid. Kredittens verdi overskrider øyeblikket. Kreditt blir dobbelt spekulativt når gjeldsbrev og obligasjoner selges som varer, eller når låneinstitusjoner låner mellom hverandre. For dermed valueres kreditt på bakgrunn av en kredittverdighet som selv er avhengig av en forventet kredittavkastning. Kreditt sirkulerer og verdier overlapper hverandre. Krematismen henvender seg mot en fremtid som aldri kommer.
Å gi noen kreditt er å handle i god tro. Men troens innløsning er ikke bare avhengig av lovbeskyttelse eller låntakers personlige rettskaffenhet. Den er primært avhengig av kredittenes forventede profitt og dermed den samlede sum av all utestående kreditt og obligasjoner. Kapitalismens fluktuerende bevegelse styres av en uendelig utestående kreditt. For det er alltid noen som betaler tilbake. For å overleve eller for å spekulere.
Det er ingen tvil om at kapitalismen fungerer. Dens uovertruffenhet åpenbarer seg hver dag i form av profitt og avkastning. Eller mangelen på sådan, i den grad verditapene er forventet. I motsetning til en økonomi som danner en meningsfull totalitet, befinner krematismens mening seg alltid i fremtiden. Kapitalismens verdiskapning er avhengig av at historien aldri tar slutt, at det alltid spekuleres i en fremtidig verdi og at det alltid vil finnes gjeld som må innkasseres. Inntil all gjeld er betalt kan produksjonen av sosiale ulikheter fortsatt feires som sunn konkurranse. Men siden utopien ikke inntreffer vil mennesker, institusjoner og nasjoner stadig subsumeres av systemet og holde hjulene i gang. At det er bedre å befinne seg øverst på den økonomiske rangstigen enn nederst er et ubestridelig faktum. Men det er feil å anta at sunn konkurranse til fordel for verdiskapningen automatisk er til det gode for mennesker som selv ikke styrer premissene for egen deltakelse.
Fattige i Norge mangler kanskje ikke noe i forhold til fattige i utlandet, men de bidrar like fullt til verdiskapning uten å få avkastning tilbake. Dårligere stilte husholdninger benytter sitt overskudd til å tilbakebetale gjeld som sikrer spekulativ profitt for dem som allerede har nok til å gi kreditt. Den som har, han skal få, heter det i Matteus 25:29. Dette er i høyeste grad riktig i et land hvor klassemotsetningene strengt tatt ikke står mellom fattige og rike, men mellom husholdere og spekulanter, gjeldsbetalere og profitører, debitorer og kreditorer. For den som har kreditt, han skal få profitt, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.
Trykt i Morgenbladet 04.09.2008
0 Comments