Fyll muggene!
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slår fast at et forbud mot politisk reklame er et brudd mot ytringsfriheten og Aps partisekretær Martin Kolberg uttaler: "Jeg er sterkt imot. Men hvis dette blir tillatt, kommer vi til å ta det i bruk for fulle mugger." (Dagsavisen 12.12.08) Kolberg sier riktignok at han er sterkt i mot, men hører vi ikke her et lettelsens sukk? Som om han endelig kan komme ut med noe han har holdt tilbake? Det er som han skulle ha sagt: ”Jeg er i mot unødvendig bilkjøring, men når det engang er lov, så kjører jeg firehjulstrekker. Fordi jeg har råd til det.” Dommen kritiserer håndhevelsen av et sett politiske prinsipper og gir realpolitikken friere tøyler. Så hvorfor skal en strateg som Kolberg brenne inne med sine lyster av prinsipielle hensyn?
Til alt overmål uttrykker Kolberg bekymring for samfunnsutviklingen: "For de små partiene vil dette være alvorlig, særlig på sikt. Jeg vil tro at også sterke næringslivsinteresser kan kjøpe seg inn. Dette tjener verken politikken eller befolkningen på." Men han bekymrer seg ikke for Ap, for "Vi er jo blant dem som har ressurser." Er det et snev av triumf vi hører? Om det er uheldig for samfunnet at politisk kommunikasjon blir enda mer økonomisk betinget, smerter det ikke Kolberg at Ap må å gi etter for TV-reklame. Tvert i mot. For i kampen om velgerne er det små opposisjonspartier som kommer til å tape. Politisk reklame forringer politikken generelt, den rokker ikke Ap. Populistisk retorikk og stemmesankende markedsføring vil bare tjene Aps maktstrategier. Kolberg kunne like godt ha sagt: ”Det var dette vi advarte mot! Men hvis det er marked dere vil ha, skal vi jammen vise dere markedsmakt!”
Det er ikke overraskende at FrP jubler. De går tross alt inn for mer markedsstyrt politikk. Det er ikke engang sikkert at politikken vil bli så skadelidende som Kolberg forfekter, for reklamen vil tross alt øke polariseringen partiene imellom. Men det må være frustrerende for mer prinsipporienterte partifeller å se Kolberg toe sine hender i full offentlighet mens han utilslørt bejubler reklamens maktpotensial. For hva skal Ap egentlig mene hvis dommen blir rettskraftig? Skal de bruke virkemidler de av samfunnshensyn er i mot? Eller skal de hevde at reklame ikke er så forringende for demokratiet som de antok? Kolbergs uttalelse skaper et politisk dilemma. For det er en ting å hevde, som FrP gjør, at en deregulering av partipolitiske virkemidler er av det gode for samfunnet som helhet. Det er jo faktisk et politisk standpunkt. Noe annet er det å si at politisk reklame er en uting, men at man likevel skal klasebombe offentligheten med uhemsket bare fordi man har råd og lyst.
Når Kolberg lover reklame for fulle mugger, så ønsker han seg ikke dette for samfunnets beste. Tvert i mot. For med dommen trenger han ikke engang late som om han forsøker å tjene allmennheten; han kan legitimt utbasunere at ja visst skader dette fellesskapet, men ikke Aps vilje til makt. Illusjonen om at politikk handler om demokratisk rettferdighet trenger ikke engang opprettholdes som et ideal, langt mindre forsvares som en begrensning av valgkampstrategiene, for Kolberg tydeliggjør at APs kamp om hegemoniet er langt viktigere enn samfunnets ve og vel. Valgkamp reduseres til en høylydt maktdemonstrasjon mellom ressurssterke giganter
Det som er så forstemmende med Kolbergs uttalelse er ikke hans pragmatiske ideologiløshet, men hans antipolitiske kynisme. Kolberg legger ikke skjul på at politikken er fullstendig maktesløs overfor markedsliberale rettsprinsipper. Men om han er sterkt i mot en slik samfunnstendens, så er han ikke mindre skrupuløs enn at han gjerne bryter sine egne prinsipper så lenge det er til hans fordel. Uttalelsen er ikke bare en fallitterklæring på politikkens vegne, i all sin kampiver er den faktisk pervers.
Har Ap lov, har Ap lyst. Det er bare å gi seg hen. Fyll muggene og nyt prinsippløsheten.
Trykt i Klassekampen 23.12.08
Til alt overmål uttrykker Kolberg bekymring for samfunnsutviklingen: "For de små partiene vil dette være alvorlig, særlig på sikt. Jeg vil tro at også sterke næringslivsinteresser kan kjøpe seg inn. Dette tjener verken politikken eller befolkningen på." Men han bekymrer seg ikke for Ap, for "Vi er jo blant dem som har ressurser." Er det et snev av triumf vi hører? Om det er uheldig for samfunnet at politisk kommunikasjon blir enda mer økonomisk betinget, smerter det ikke Kolberg at Ap må å gi etter for TV-reklame. Tvert i mot. For i kampen om velgerne er det små opposisjonspartier som kommer til å tape. Politisk reklame forringer politikken generelt, den rokker ikke Ap. Populistisk retorikk og stemmesankende markedsføring vil bare tjene Aps maktstrategier. Kolberg kunne like godt ha sagt: ”Det var dette vi advarte mot! Men hvis det er marked dere vil ha, skal vi jammen vise dere markedsmakt!”
Det er ikke overraskende at FrP jubler. De går tross alt inn for mer markedsstyrt politikk. Det er ikke engang sikkert at politikken vil bli så skadelidende som Kolberg forfekter, for reklamen vil tross alt øke polariseringen partiene imellom. Men det må være frustrerende for mer prinsipporienterte partifeller å se Kolberg toe sine hender i full offentlighet mens han utilslørt bejubler reklamens maktpotensial. For hva skal Ap egentlig mene hvis dommen blir rettskraftig? Skal de bruke virkemidler de av samfunnshensyn er i mot? Eller skal de hevde at reklame ikke er så forringende for demokratiet som de antok? Kolbergs uttalelse skaper et politisk dilemma. For det er en ting å hevde, som FrP gjør, at en deregulering av partipolitiske virkemidler er av det gode for samfunnet som helhet. Det er jo faktisk et politisk standpunkt. Noe annet er det å si at politisk reklame er en uting, men at man likevel skal klasebombe offentligheten med uhemsket bare fordi man har råd og lyst.
Når Kolberg lover reklame for fulle mugger, så ønsker han seg ikke dette for samfunnets beste. Tvert i mot. For med dommen trenger han ikke engang late som om han forsøker å tjene allmennheten; han kan legitimt utbasunere at ja visst skader dette fellesskapet, men ikke Aps vilje til makt. Illusjonen om at politikk handler om demokratisk rettferdighet trenger ikke engang opprettholdes som et ideal, langt mindre forsvares som en begrensning av valgkampstrategiene, for Kolberg tydeliggjør at APs kamp om hegemoniet er langt viktigere enn samfunnets ve og vel. Valgkamp reduseres til en høylydt maktdemonstrasjon mellom ressurssterke giganter
Det som er så forstemmende med Kolbergs uttalelse er ikke hans pragmatiske ideologiløshet, men hans antipolitiske kynisme. Kolberg legger ikke skjul på at politikken er fullstendig maktesløs overfor markedsliberale rettsprinsipper. Men om han er sterkt i mot en slik samfunnstendens, så er han ikke mindre skrupuløs enn at han gjerne bryter sine egne prinsipper så lenge det er til hans fordel. Uttalelsen er ikke bare en fallitterklæring på politikkens vegne, i all sin kampiver er den faktisk pervers.
Har Ap lov, har Ap lyst. Det er bare å gi seg hen. Fyll muggene og nyt prinsippløsheten.
Trykt i Klassekampen 23.12.08
0 Comments