Folkets mann
30.januar 2009 09:34 Filed in: Kultur
Når Ari Behn proklamerer at Erlend Loe skriver traust og konform middelklasselitteratur hvermansen ikke får nok av, går Per Edgar Kokkvold ut og hevder at Behn utviser forakt for folket. En anonym medierådgiver sier at Behn har gått helt av skaftet og medierådgiver Jarle Aabø hevder doseringen kan føre til at han mister sympati og troverdighet i det offentlige rom. Men er Behns tid som posør over bare fordi han distanserer seg fra den jevne sosialdemokratiske nordmann? Jeg tviler.
Behn kritiseres ofte for å ha et oppblåst ego. Men sannheten er at det er ikke Behns imaginære forestilling om seg selv som gjør ham til den han er. Jeg mener, at Behn eventuelt føler seg hevet over andre mennesker, er vel strengt tatt ingen uvanlig selvoppfattelse. For føler ikke de fleste av oss at vi, i hvert fall i noen sammenhenger, er litt bedre enn våre naboer, kollegaer og medmennesker? Selverkjennelsen av å være unik, av å være hevet over den grå middelmådigheten, er allmenn. Men det som får Behn til å stråle kraftigere enn oss andre er nettopp at vi anerkjenner og bekrefter hans allmennmenneskelige trang til å heve seg over oss.
Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan fortalte ofte at en gal mann som tror han er konge, ikke er mer gal enn en konge som tror han er konge. For kongen er ikke konge fordi han selv forestiller seg at han er det, men fordi alle vi andre som inngår i det sosiale hierarkiet behandler ham som om han er det. En konge er konge i kraft av sin opphøyde posisjon, for uten et folk og et sett av samfunnsinstitusjoner som ivaretar hans overopphøydhet, ville han ikke ha skilt seg ut fra hvilken som helst galematias.
Samtidig opphører ikke en konge å være konge bare fordi folket begynner å mislike ham. På samme vis kan man ikke bare bestemme seg for å detronisere Behn så lenge vår sosiale orden av symbolsk interaksjon, offentlige institusjoner og praktiske samhandlinger fortsatt behandler prinsessegemalen som om han har en viktig rolle å spille i vår norske offentlighet. Journalister kan le hoderystende over Behns utspill og aviseleserne kan rive seg i håret over avisenes meningsløse kjendisoverskrifter, men når media i siste instans er avhengig av å selge forsider som engasjerer, vil både mediaprodusenter og mediaforbrukere fortsette å understøtte Behns opphøyde posisjon i det norske samfunnet.
Når Behn etter åtte år i kongelige eksil igjen vil gestalte sin posisjon i den norske offentligheten, har han under alle regaliene symptomatisk nok ingenting å meddele. Han henger ut det han kaller en storforlangende soussjef, en intolerant språkprofessor og en triviell sosialdemokratisk forfatter for å ha forfulgt ham og hans familie i en årrekke, men i den grad påstandene står udokumentert, åpner ikke utspillene for en debatt om sakens påståtte innhold. Tvert i mot ser vi bare en stridskledd Behn som bruser med fjærene og slår om seg med ridderromantikk, krigsretorikk, nidkjære personangrep og spark nedover til den sosialdemokratiske middelmådigheten. Men den tomme iscenesettelsen av egen vilje til makt, rokker likevel ikke ved Behns posisjon. Tvert i mot. Når forfatterkollega Tore Renberg erklærer seg uenig med innholdet i Behns karakteristikk av Loe, applauderer han like fullt oppsetningen og dramaturgien.
I eventyret Keiserens nye klær avsløres og latterliggjøres kongens store ego når folket opplever ham avkledd sine regalier idet han paraderer splitter naken rundt i gatene. I Behns tilfelle vet vi såre vel at prinsessegemalen er naken under all sin velkleddhet, men lar oss velvillig blende nettopp av ekstravagansen, pompen og prakten. At mannen ikke har noe mer substansielt å meddele enn sitt eget begjær etter status og anerkjennelse, skader ikke hans stilling. Det speiler snarere vårt eget ønske om å reise oss over middelmådigheten og vinne bekreftelse for egen fortreffelighet.
Anne B. Ragde synes som folk flest at det er artig med litt krig og krangling. Unni Lindell er som den jevne nordmann motstander av den trauste norske konformiteten og kunne gjerne tenkt seg å friske opp litt selv. Jammen får vi de kjendisene vi fortjener.
Ari Behn er en mann av vår tid. Hans regjeringstid er neppe over.
Upublisert
Behn kritiseres ofte for å ha et oppblåst ego. Men sannheten er at det er ikke Behns imaginære forestilling om seg selv som gjør ham til den han er. Jeg mener, at Behn eventuelt føler seg hevet over andre mennesker, er vel strengt tatt ingen uvanlig selvoppfattelse. For føler ikke de fleste av oss at vi, i hvert fall i noen sammenhenger, er litt bedre enn våre naboer, kollegaer og medmennesker? Selverkjennelsen av å være unik, av å være hevet over den grå middelmådigheten, er allmenn. Men det som får Behn til å stråle kraftigere enn oss andre er nettopp at vi anerkjenner og bekrefter hans allmennmenneskelige trang til å heve seg over oss.
Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan fortalte ofte at en gal mann som tror han er konge, ikke er mer gal enn en konge som tror han er konge. For kongen er ikke konge fordi han selv forestiller seg at han er det, men fordi alle vi andre som inngår i det sosiale hierarkiet behandler ham som om han er det. En konge er konge i kraft av sin opphøyde posisjon, for uten et folk og et sett av samfunnsinstitusjoner som ivaretar hans overopphøydhet, ville han ikke ha skilt seg ut fra hvilken som helst galematias.
Samtidig opphører ikke en konge å være konge bare fordi folket begynner å mislike ham. På samme vis kan man ikke bare bestemme seg for å detronisere Behn så lenge vår sosiale orden av symbolsk interaksjon, offentlige institusjoner og praktiske samhandlinger fortsatt behandler prinsessegemalen som om han har en viktig rolle å spille i vår norske offentlighet. Journalister kan le hoderystende over Behns utspill og aviseleserne kan rive seg i håret over avisenes meningsløse kjendisoverskrifter, men når media i siste instans er avhengig av å selge forsider som engasjerer, vil både mediaprodusenter og mediaforbrukere fortsette å understøtte Behns opphøyde posisjon i det norske samfunnet.
Når Behn etter åtte år i kongelige eksil igjen vil gestalte sin posisjon i den norske offentligheten, har han under alle regaliene symptomatisk nok ingenting å meddele. Han henger ut det han kaller en storforlangende soussjef, en intolerant språkprofessor og en triviell sosialdemokratisk forfatter for å ha forfulgt ham og hans familie i en årrekke, men i den grad påstandene står udokumentert, åpner ikke utspillene for en debatt om sakens påståtte innhold. Tvert i mot ser vi bare en stridskledd Behn som bruser med fjærene og slår om seg med ridderromantikk, krigsretorikk, nidkjære personangrep og spark nedover til den sosialdemokratiske middelmådigheten. Men den tomme iscenesettelsen av egen vilje til makt, rokker likevel ikke ved Behns posisjon. Tvert i mot. Når forfatterkollega Tore Renberg erklærer seg uenig med innholdet i Behns karakteristikk av Loe, applauderer han like fullt oppsetningen og dramaturgien.
I eventyret Keiserens nye klær avsløres og latterliggjøres kongens store ego når folket opplever ham avkledd sine regalier idet han paraderer splitter naken rundt i gatene. I Behns tilfelle vet vi såre vel at prinsessegemalen er naken under all sin velkleddhet, men lar oss velvillig blende nettopp av ekstravagansen, pompen og prakten. At mannen ikke har noe mer substansielt å meddele enn sitt eget begjær etter status og anerkjennelse, skader ikke hans stilling. Det speiler snarere vårt eget ønske om å reise oss over middelmådigheten og vinne bekreftelse for egen fortreffelighet.
Anne B. Ragde synes som folk flest at det er artig med litt krig og krangling. Unni Lindell er som den jevne nordmann motstander av den trauste norske konformiteten og kunne gjerne tenkt seg å friske opp litt selv. Jammen får vi de kjendisene vi fortjener.
Ari Behn er en mann av vår tid. Hans regjeringstid er neppe over.
Upublisert
0 Comments