Det er rett og slett til å fryde seg over at "Sheriffen på Wall Street", den nådeløse statsadvokaten og korrupsjonsjegeren Eliot Spitzer, måtte trekke seg fra stillingen som guvernør i staten New York, fordi han selv har deltatt i den eksklusive prostitusjonsringen Emperors Club. Samtidig får det oss til å undre: hva i all verden er det som får en moralens vokter med så stor makt og innflytelse til å begå en så åpenbar umoralsk handling? Er det virkelig slik i 2008 at menn evig og alltid tenker med kuken før de tenker med hodet?
I følge enkelte evolusjonspsykologer er det nettopp slik. Professor Todd K. Shackelford ved Florida Atlantic University siteres i Aftenposten (Når moralens voktere faller 17.03.08) der han hevder at mannes hjerne er utviklet i et stammesamfunn der ubegrenset tilgang til kvinner nettopp var belønningen for makt, ressurser og prestisje. Derfor vil også den moderne mannen og hans hjerne, på tross av bedre vitende, handle i strid med det moderne samfunnets normer hvis han får mulighet til å oppnå disse førsiviliserte godene. Tesen er like billig som den er naiv: mens samfunnet og dets øvrige medlemmer har utviklet seg, står mannen på stedet hvil. Professor David Schmitt ved Bradley University går endatil så langt som å antyde at den moderne politikeren er nærmest identisk med den gamle stammefaderen, fordi utadvendt personlighet og sosial dominans etter sigende skal være et fellestrekk både for gode politikere og troløse menn. De beste av oss er kanskje de verste, men samtidig de som lever mest i pakt med sin natur.
Dette bekrefter ikke annet enn Freuds påstand i Ubehaget i kulturen  fra 1929: at samfunnets normer og regler utgjør en form for moralsk superego som undertrykker individets naturlige drifter. At det i en hver moderne mann finnes en fortrengt urmann som sitter og koker inne med sine lyster. Når denne moderne urmannen forkynner god moral, er det ikke for annet enn å vinne mer makt og innflytelse, og forhåpentligvis, en ubegrenset tilgang til kvinner eller hva man ellers begjærer. Å opptre som moralens vokter blir en form for perversitet: "Fordi jeg ikke har ubegrenset tilgang på kvinner, skal faen ikke de andre ha det heller!" Spesielt festlig blir denne påstanden når de største moralske superegoene viser seg å ha de mest uregjerlige lystene, det være seg Bill Clinton eller hans erkemotstander Newt Gingrich. Men er det ikke en form for bevisst selvbedrag å tro at menn som er uttro og uærlige, plutselig bryter med samfunnets normer for å gi etter for sitt begjær? Eller som Knut Hermstad, prest og spesialist i klinisk sexologi ved St. Olavs Hospital i Trondheim antyder: at det primært er maktmennesker som bryter normene, fordi de føler de står utenfor loven og at moralen de forkynner gjelder for andre, men ikke dem selv? Det er som kjent moralsk styrkende å tro at man er bedre enn andre, men er det ikke selvforherligende å innbille seg at det er menn med makt som gir etter for sitt begjær, mens "jeg", i deres sted, ville fulgt samfunnets normer? Spørsmålet er om ikke Spitzer og Clinton faktisk er de mest oppriktige her. For er det ikke nettopp samfunnets normer de følger i det de gir etter for sitt begjær? Allerede 1700-tallets opplysningstenkere problematiserte forholdet mellom begjær og moral når de beskrev den moderne samfunnspakten som en begrensing av menneskets naturlig frihet til fordel for et sett borgerlige rettigheter. I dag er det vanskelig å hevde at våre rettigheter virker undertrykkende og repressive. Tvert i mot hører vi at vi er frie individer som må realisere oss selv. At vi skal lytte til vårt begjær og skape vår egen identitet. På skolen lærer vi at vi ikke skal la oss kue av fordommer og gamle forestillinger, men frigjøre oss og bli den vi ønsker å være. Film og fjernsyn proklamerer at hvis vi bare er tro mot våre egne idealer, så vil vi før eller siden lykkes. Reiselivsnæringen inviterer til å ta fri fra hverdagen og nyte livet. "Enjoy!" sier reklamen. "Because I deserve it!" forteller internasjonale superkjendiser når de reklamerer for kosmetikkgiganten L'oreal. Om overdrevne klimautslipp plutselig er en fanesak for våre folkevalgte politikere, hører vi selvfølgelig ikke et ord om moderasjon. Selv antiliberale venstreideologer som Magnus Marsdal kaller sin politikk for "livsnytersosialisme." Jeg mener, har vi noen grunn til å anta at Eliot Spitzer ikke lever i pakt med samfunnets normer når han betaler opptil 400.000 kroner for sex med luksusprostituerte? I staten New York er det forbudt ved lov å kjøpe seksuelle tjenester. Det er endatil forbudt å krysse statsgrensen for å kjøpe sex i en av nabostatene. Loven definerer tydelig hva man ikke kan få, men kun begjære. Hvis det stemmer at begjærstilfredsstillelse er en form for overskridelse, er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Spitzer brøt sitt offisielle forbud. For om statens lover søker å begrense den enkeltes seksuelle utferdstrang, proklamerer samfunnet og markedet like fullt at vi skal nyte, begjære og forlyste oss. Normene vi lever etter er ikke så mye "Du må ikke," som "Du må gjerne!" For det er ikke slik at samfunnets moralske superego fornekter oss noe. Tvert i mot. Det oppfordrer oss til å følge og realisere våre begjær. Man er som kjent sin egen lykkes smed og det finnes ingen god grunn til å unngå å realisere sine ønsker. Ikke finnes det noen unnskyldning for å være fattig, for å mistrives i jobben eller leve i en usunn kjærlighetsrelasjon. Er man ulykkelig er man moralsk og personlig forpliktet til å realisere hva man ønsker. Eliot Spitzer gjorde kanskje ikke noe annet enn det som var forventet av ham, han brøt loven, men fulgte normene og tok for seg av det samfunnet bød på. Medlemskapet i Emperors Club er derfor ikke et spørsmål om moral eller mangel på sådan, men et spørsmål om muligheter. Spørsmålet vi må stille oss er: hvem er vi og hvilket samfunn kunne vi ønske oss som ville gjort noe annet i hans sted?

Upublisert

Tags: Upublisert