Digital Burka?
Torsdag 15. juni 2006 publiserte Dagbladet.no en artikkel kalt «Slutten for nettdebattene?» som tematiserer den tendensiøse rasismen som kommer til syne når nettavisene åpner opp for debatter om innvandring. Når anonymiteten fundamenterer og sprer intoleranse blir redaksjonell sensur paradoksalt nok et viktig virkemiddel for å avverge ensidig propaganda og åpne opp for en mer mangfoldig debatt.
Det er noe komisk ved det faktum at når norske nettaviser åpner opp for en tilnærmelsesvis redaksjonsløs ytringsfrihet i form av offentlige nettdebatter, så oversvømmes diskusjonsforumene av en spesiell type påståelig, udokumenterbar uvitenhet som kastrerer ethvert forsøk på saklig argumentasjon og nyanserte problematiseringer. Det tragiske er at denne kunnskapsløsheten alt for ofte tilkjennegir en urovekkende fremmedfrykt som i sin tur manifesterer seg som innvandrerforakt, religionshets og en skremmende intoleranse for annerledeshet og mangfold. Nettdebattene åpner opp for en påståelighet man sjeldent finner utenfor såkalte ekstreme miljøer eller sene fyllekalaser, en nyanseløshet som kun åpner opp for like ekstreme motinnlegg fra militante antirasister eller kulturrelative venstre-u-intellektuelle.
DET SOM ER sørgelig med nettdebattene er at de ikke gir inntrykk av å representere marginale grupperinger, men fremstiller seg som ventiler for å lodde stemningen blant «folk flest». Når man da leser innlegg om innvandring kan man fort få inntrykk av at gjennomsnittsnordmannen er en trangsynt rasist som mener at ikke-vestlige bør sendes hjem til der de kom i fra, at muslimer bidrar med lite annet enn kriminalitet og forvitring av norske verdier og at afrikanske menn er arbeidsvegrende slamper som kun kommer hit for å snylte på velferdssamfunnet. Muligheten for anonym deltakelse skaper et maskespill som gjør det mulig for «folk flest» å hente opp det verste i seg, ytre meninger de ikke ville tilkjennegitt under fullt navn eller skrive provoserende innlegg som bare nører opp under polariseringen. Det faretruende med denne formen for redaksjonsløs ytringsfrihet som utgir seg for å representere «folk flest» er at den skaper et skinn av homogenitet, en enighet, et minste felles multiplum som representerer «nordmenn flest» på tvers av alle forskjeller som finnes i det norske samfunnet.
MED ANDRE ORD, nettdebattene skaper et inntrykk av noe som tilsynelatende ligger rotfestet i alle nordmenn så fort vi får muligheten til å senke sløret og gi uttrykk for hva vi «egentlig» mener, når vi slipper å møte «de andre» ansikt til ansikt i full offentlighet. De anonyme nettdebattene både skaper og reproduserer myten om at en bestemt form for homogenitet er løsningen på de fleste problemer i samfunnet, en myte som deretter bekreftes og legitimeres via de samme nettdebattene fordi de utgir seg for å representere et kollektivt mangfold. De både fundamenterer og forsterker riktigheten av å føle frykt for andre kulturer og religioner, for etniske grupper og fremmede væremåter: «Når så mange forskjellige mennesker mener det samme som jeg, så må det jo være rett.» I sum gir de inntrykk av at den pensjonerte sjarkfiskeren i Steigen, sykehussekretæren i Kristiansund og finansakrobaten i Oslo, på tross av politiske og sosiale ulikheter, «innerst inne» står forent om det samme fiendebildet: frykten for at en pluralisering skal forvitre og ødelegge det norske samfunnet.
KLASSEKAMPENS redaktør Bjørgulv Braanen sier i Dagbladet.no at «Hvis folk er redde for muslimsk flertall, for arbeidsplassene sine, og for at skolene i Oslo får et flertall innvandrere og blir dårlige for deres barn, må man være villige til å ta frykten på alvor.» Braanen har rett i at folkelig frykt må tas alvorlig, men like viktig er det å spørre om det er riktig å anta at nettdebattene i realiteten er et uttrykk for «folk flest», for «gjennomsnittsnordmannen», for majoriteten av individer som utgjør det norske samfunnet? Må vi ikke snarere spørre oss om denne unisone frykten er skapt, artikulert og mangfoldiggjort nettopp av nettdebattene selv? Kan vi ikke anta at nettdebattene åpner opp en arena for mennesker som nettopp ikke tør å stå fram i det norske samfunnet med sine meninger, men må gjemme seg bak skinnet av «folk flest»? Dermed er det ikke den såkalte frykten vi må ta på alvor, ei heller den enfoldige intoleransen disse menneskene uttrykker via nettdebattene, men snarere selve iscenesettelsen av et bestemt meningshegemoni som alt for lett vinner tilslutning.
MULIGHETEN FOR å delta i offentligheten uten å måtte gi seg til kjenne skaper fort en debatt ledet an av mennesker som ikler seg en digital burka hvis anonymitet fremstår som arketypen på den velmenende, men like fullt bekymrede gjennomsnittsnordmannen. Kontur- og ansiktsløsheten gjør det alt for enkelt å speile seg selv («de er jo som meg») og dermed identifisere seg med en form for intoleranse som tilsynelatende har bred støtte blant «folk flest». Det vi må ta alvorlig er muligheten av at nettdebattene på langt nær rapporterer frykt og intoleranse blant «folk flest», men at de snarere artikulerer og rekonstruerer et altfor velkjent credo om at kulturell og etnisk homogenitet er selve løsningen på en mer generell opplevelse av manglende navigasjonspunkter i møtet med en kompleks og uoversiktlig hverdag. Nettdebattene setter dermed ikke så mye ord på en følelse som allerede er der, men produserer endimensjonale fortolkninger med påfølgende forenklede løsninger som i sum erstatter og reduserer opplevelsen av meningsmangfold, verdipluralitet og radikal annerledeshet som alltid eksisterer i sosiale relasjoner der mennesker møter og omgås hverandre. Selv i det «norskeste» av det norske samfunnet.
FAREN LIGGER nettopp i konstruksjonen og iscenesettelsen av en denne allmennfølelsen blant «folk flest». Når mer edruelige debattanter, som mer enn gjerne opptrer under fullt navn, blir hetset ut av debattene, inntrer en stillhetens konspirasjon («For de som tier samtykker jo»): en tilstand som bare forsterker illusjonen av at det virkelig finnes en unison allmennfølelse av frykt på tvers av geografiske, politiske og sosiale ulikheter, en frykt som legitimerer en form for intoleranse som ønsker å skjerme det norske samfunnet fra en tilsynelatende truende pluralitet. Ideelt sett kunne åpne nettdebatter vitnet om mangfoldet av meninger og motsetninger som befinner seg i det norske samfunnet, men når alle forsøk på seriøs argumentasjon bombarderes til taushet av en vegg av anonym fundamentalisme, så vitner de paradoksalt nok om nødvendigheten av en redaksjonell «sensur» som siler og senker trykket av en folkelig maskert propaganda. For et mangfold av gode argumentene er allerede tilstedeværende i det norske samfunnet, det gjelder bare å få dem ut i offentligheten.
Publisert i Dagbladet 22.06.2006
Det er noe komisk ved det faktum at når norske nettaviser åpner opp for en tilnærmelsesvis redaksjonsløs ytringsfrihet i form av offentlige nettdebatter, så oversvømmes diskusjonsforumene av en spesiell type påståelig, udokumenterbar uvitenhet som kastrerer ethvert forsøk på saklig argumentasjon og nyanserte problematiseringer. Det tragiske er at denne kunnskapsløsheten alt for ofte tilkjennegir en urovekkende fremmedfrykt som i sin tur manifesterer seg som innvandrerforakt, religionshets og en skremmende intoleranse for annerledeshet og mangfold. Nettdebattene åpner opp for en påståelighet man sjeldent finner utenfor såkalte ekstreme miljøer eller sene fyllekalaser, en nyanseløshet som kun åpner opp for like ekstreme motinnlegg fra militante antirasister eller kulturrelative venstre-u-intellektuelle.
DET SOM ER sørgelig med nettdebattene er at de ikke gir inntrykk av å representere marginale grupperinger, men fremstiller seg som ventiler for å lodde stemningen blant «folk flest». Når man da leser innlegg om innvandring kan man fort få inntrykk av at gjennomsnittsnordmannen er en trangsynt rasist som mener at ikke-vestlige bør sendes hjem til der de kom i fra, at muslimer bidrar med lite annet enn kriminalitet og forvitring av norske verdier og at afrikanske menn er arbeidsvegrende slamper som kun kommer hit for å snylte på velferdssamfunnet. Muligheten for anonym deltakelse skaper et maskespill som gjør det mulig for «folk flest» å hente opp det verste i seg, ytre meninger de ikke ville tilkjennegitt under fullt navn eller skrive provoserende innlegg som bare nører opp under polariseringen. Det faretruende med denne formen for redaksjonsløs ytringsfrihet som utgir seg for å representere «folk flest» er at den skaper et skinn av homogenitet, en enighet, et minste felles multiplum som representerer «nordmenn flest» på tvers av alle forskjeller som finnes i det norske samfunnet.
MED ANDRE ORD, nettdebattene skaper et inntrykk av noe som tilsynelatende ligger rotfestet i alle nordmenn så fort vi får muligheten til å senke sløret og gi uttrykk for hva vi «egentlig» mener, når vi slipper å møte «de andre» ansikt til ansikt i full offentlighet. De anonyme nettdebattene både skaper og reproduserer myten om at en bestemt form for homogenitet er løsningen på de fleste problemer i samfunnet, en myte som deretter bekreftes og legitimeres via de samme nettdebattene fordi de utgir seg for å representere et kollektivt mangfold. De både fundamenterer og forsterker riktigheten av å føle frykt for andre kulturer og religioner, for etniske grupper og fremmede væremåter: «Når så mange forskjellige mennesker mener det samme som jeg, så må det jo være rett.» I sum gir de inntrykk av at den pensjonerte sjarkfiskeren i Steigen, sykehussekretæren i Kristiansund og finansakrobaten i Oslo, på tross av politiske og sosiale ulikheter, «innerst inne» står forent om det samme fiendebildet: frykten for at en pluralisering skal forvitre og ødelegge det norske samfunnet.
KLASSEKAMPENS redaktør Bjørgulv Braanen sier i Dagbladet.no at «Hvis folk er redde for muslimsk flertall, for arbeidsplassene sine, og for at skolene i Oslo får et flertall innvandrere og blir dårlige for deres barn, må man være villige til å ta frykten på alvor.» Braanen har rett i at folkelig frykt må tas alvorlig, men like viktig er det å spørre om det er riktig å anta at nettdebattene i realiteten er et uttrykk for «folk flest», for «gjennomsnittsnordmannen», for majoriteten av individer som utgjør det norske samfunnet? Må vi ikke snarere spørre oss om denne unisone frykten er skapt, artikulert og mangfoldiggjort nettopp av nettdebattene selv? Kan vi ikke anta at nettdebattene åpner opp en arena for mennesker som nettopp ikke tør å stå fram i det norske samfunnet med sine meninger, men må gjemme seg bak skinnet av «folk flest»? Dermed er det ikke den såkalte frykten vi må ta på alvor, ei heller den enfoldige intoleransen disse menneskene uttrykker via nettdebattene, men snarere selve iscenesettelsen av et bestemt meningshegemoni som alt for lett vinner tilslutning.
MULIGHETEN FOR å delta i offentligheten uten å måtte gi seg til kjenne skaper fort en debatt ledet an av mennesker som ikler seg en digital burka hvis anonymitet fremstår som arketypen på den velmenende, men like fullt bekymrede gjennomsnittsnordmannen. Kontur- og ansiktsløsheten gjør det alt for enkelt å speile seg selv («de er jo som meg») og dermed identifisere seg med en form for intoleranse som tilsynelatende har bred støtte blant «folk flest». Det vi må ta alvorlig er muligheten av at nettdebattene på langt nær rapporterer frykt og intoleranse blant «folk flest», men at de snarere artikulerer og rekonstruerer et altfor velkjent credo om at kulturell og etnisk homogenitet er selve løsningen på en mer generell opplevelse av manglende navigasjonspunkter i møtet med en kompleks og uoversiktlig hverdag. Nettdebattene setter dermed ikke så mye ord på en følelse som allerede er der, men produserer endimensjonale fortolkninger med påfølgende forenklede løsninger som i sum erstatter og reduserer opplevelsen av meningsmangfold, verdipluralitet og radikal annerledeshet som alltid eksisterer i sosiale relasjoner der mennesker møter og omgås hverandre. Selv i det «norskeste» av det norske samfunnet.
FAREN LIGGER nettopp i konstruksjonen og iscenesettelsen av en denne allmennfølelsen blant «folk flest». Når mer edruelige debattanter, som mer enn gjerne opptrer under fullt navn, blir hetset ut av debattene, inntrer en stillhetens konspirasjon («For de som tier samtykker jo»): en tilstand som bare forsterker illusjonen av at det virkelig finnes en unison allmennfølelse av frykt på tvers av geografiske, politiske og sosiale ulikheter, en frykt som legitimerer en form for intoleranse som ønsker å skjerme det norske samfunnet fra en tilsynelatende truende pluralitet. Ideelt sett kunne åpne nettdebatter vitnet om mangfoldet av meninger og motsetninger som befinner seg i det norske samfunnet, men når alle forsøk på seriøs argumentasjon bombarderes til taushet av en vegg av anonym fundamentalisme, så vitner de paradoksalt nok om nødvendigheten av en redaksjonell «sensur» som siler og senker trykket av en folkelig maskert propaganda. For et mangfold av gode argumentene er allerede tilstedeværende i det norske samfunnet, det gjelder bare å få dem ut i offentligheten.
Publisert i Dagbladet 22.06.2006
0 Comments