Behn som ler sist...
03.november 2006 23:22 Filed in: Kultur
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg uttaler meg om ting og personer jeg ikke har greie på. Ikke har jeg lest boken Entusiasme og raseri og ikke kjenner jeg forfatteren i virkeligheten. Om vi skal forstå forfatteren rett: når jeg derfor uttaler meg om "forfatteren Ari Behn" slik han fremstår i media, omtaler jeg derfor en karakter skapt av fiksjonistene i Akersgata, en person med like lite rot i virkeligheten som bokas hovedperson Kryx Zisswoll. Godt er det, for da tråkker jeg ingen virkelige personer på tærne.
Men er det ikke paradoksalt at en person som har sitt virke i kraft av å være kjendis, har så stort behov for å kritisere kjendisprodusentene? Er det så enkelt som at Behn ønsker å hevne seg ved å karikere de samme mediemenneskene som skaper ukorrekte fremstillinger av ham? Er det den "virkelige" Behn som har behov for å ta et oppgjør med "kjendisen" Behn for dermed å frigjøre "forfatteren" Behn?
Helt siden debuten Trist som faen har Behn gjentatte ganger presisert at det er som "forfatter" han ønsker fremstå og som "forfatter" han ønsker å bli gjenkjent. At produktene av denne forfatterrollen – kanskje med unntak av debutboken – er å ligne med langtekkelige patosfylte skolestiler har aldri vært noe hindring.
Strengt tatt bør man ikke kritisere Behn for å være en dårlig forfatter. For han opprettholder ikke sin levestandard i kraft av å være forfatter, om enn så hardnakket han ønsker det selv. Ari Behn er på mange måter en ren kjendis, en reality-stjerne som har vunnet gunst og innflytelse ene og alene fordi han er blitt kjent for å ha iscenesatt seg selv som en av landets mest kjente menn.
Ari Behn gjør ikke bare så godt han kan, han gjør det overmåte bra. Beundringsverdig bra, faktisk. De som har skylda for at Ari Behn stadig gjenkjenner seg selv som forfatter er forlagene som trykker manusene, bokhandlerne som eksponerer bøkene, bokklubbene som presenterer månedens forfatter og journalistene som dekker lanseringer og skriver portretter.
Hadde man vært i tvil om at den norske litteraturindustrien består av et hagefestnettverk av gjensidig avhengige bedriftsøkonomiske foretak, kunne man vært fristet til å beskrive Ari Behns massive eksponering som forfatter en svikt i systemet. Men det er det jo ikke. Tvert imot. Den systematiske produksjonen av forfatteren er en del av et sammenkjedet markedsføringsapparat.
At forfatterrollen sklir over i kjendisrollen er ikke noe problem for litteraturindustrien. Tvert imot. Det øker salget. På den annen side kan man ikke la kjendisen overta for forfatteren fullstendig, for det uthuler litteraturindustriens inntektsgrunnlag. Dermed må alle ledd insistere på at Ari Behn er en stor og viktig forfatter. For dem som føler en snev av tvil, eller er redde for å bli tatt i blank løgn, er det nok å vise til at alle andre aktører i bokbransjen handler som om Behn er en stor og viktig forfatter.
Bokhandlerne viser til interessen i aviser og fjernsyn. Media henviser til lanseringen på et stort og anerkjent forlag. Forlaget er kanskje den aktøren som må tviholde mest på verkets litterære verdier, men unndrar seg ikke å henvise til Norsk kulturråds innkjøpsordning og andre offentlige støtteordninger som garanterer verkets kvaliteter. Til slutt vises det til folkets interesse, en størrelse som på selvforklarende vis leses ut av bokklubbenes massive salgstall. At Ari Behn er en "forfatter" er dermed den allment kjente løgnen som holder nettverket samlet.
For det er ingen hemmelighet at Ari Behn ikke har utviklet seg til en stor og viktig forfatter. En gjennomlesning av Fra hjerte til hjerte og Bakgård bevitner jo det. Men Behn er likevel ikke for den norske litteraturindustrien hva Milli Vanilli var for den tyske musikkindustrien, for i Milli Vanillis tilfelle falt jo salgstallene da det ble allment kjent at Rob og Fab ikke kunne synge, mens for Ari Behn holder salgstallene seg stabile og økende på tross av at forfatteren beviser at han ikke kan skrive.
Selv om alle vet at Ari Behn ikke er en stor og viktig forfatter, handler likevel forlag, media og bokkjøpere som om han var det. I en litteraturindustri hvor utgivelsen av Entusiasme og raseri fremstår som nasjonal begivenhet, har "litteratur" fått den samme statusen som "nyheter" har under mediemogulen Rupert Murdoch. Avisen er ikke lenger mediet som forsøker å formidle de beste nyhetene, det er nyhetene som er mediet som selger merkevaren The Sun.
Likeledes er ikke litteratur lenger sluttproduktet i seg selv, men snarere mediet som selger forfatteren. At de litterære kvalitetene synker og mangfoldet forflates er uproblematisk i den grad de kun utgjør en del av totaliteten som selger den egentlige varen: en larger-than-life merkevare som langt overskrider hva det er mulig å utgi mellom to permer som fiksjon. For det er liten tvil om at "forfatteren" Ari Behn er langt mer salgbar enn romanfiguren Kryx Zisswoll.
Ari Behn er langt fra alene når han nå lefler med forfatter-jeg'et og skaper uklare grenser mellom forfatter og forteller, selvbiografi og fiksjon. Som kjent er Nikolaj Frobenius og Dag Solstad gode eksempler på forfattere som problematiserer tesen om forfatterens død, hvor litteraturen ikke begrenser seg til boksidene, men skaper spor av virkelighet i fiksjonen og fiksjon i virkeligheten.
Det unike med Behns nye bok er ikke så mye at den skaper en kunstnerisk refleksjon der litteratur og virkelighet til sammen skaper en eksperimentell arena, men at utflytningen mellom fiksjon og virkelighet produserer en nøyaktig koordinert prosess rundt markedsføringen av "forfatteren" Ari Behn. Ved å utlevere "kjendisen" Behn gjennom litteraturen, forsterkes inntrykket av at "forfatteren" Behn er en virkelig person. Dermed kjøper vi forfatterens verk for slukke tørsten etter sladder om kjendisens virkelige liv og levnet.
Men vi må ikke forledes til å tro at litteraturindustrien har greid å utslette all bruksverdi til fordel for en ren innholdsløs bytteverdi og at vi derfor kjøper katta i sekken. For produktet som legges ut til salg er nettopp identifikasjonen med "kjendisforfatteren" Ari Behn og de verdiene han symboliserer. Men hvis det er riktig at kjendisforfatteren Behn ikke er den virkelige Behn, men en skapt fiksjon, hva er det da man kjøper når man står i bokhandelen og blar frem kr. 349,- for Entusiasme og raseri? Man kjøper litteraturindustrien fri til å fortsette produksjonskjeden av "forfattere", "bøker" og "kulturjournalister" der sluttproduktet i bunn og grunn ikke forløper seg til mer enn bransjens selvopprettholdelse og profitt i lomma. For ikke å glemme hagefestene der aktørene kan feire seg selv og gratulere hverandre med innsatsen.
Men hvis det nå stemmer at litteraturindustrien produserer litteratur for å opprettholde sin egen fortsatte eksistens, hvem er det egentlig her som er lurt? Ari Behn som tror han er forfatter? Bokkjøperne som tror de kjøper litteratur? Anmelderne som føler seg forpliktet til å anmelde såpass store og viktige utgivelser?
Svaret er ingen. For det er ikke slik at en samlet norsk litteraturindustri svindler og fører godtroende bokelskere bak lyset. Tvert imot. Verken forfattere, bokbransje eller media trenger å legge skjul på at man ønsker og trenger inntjening på utgivelsen av bøker. Det er jo den ærligste sak i verden.
Om noen er delvis forledet er det kun en og annen surmaget norsk kritiker som igjen rasler med lenkene og hevder at bokbransjen bør være mer katedral enn børs. Og ham har kjendisadelen for lengst diagnostisert med en jantementalitet som gjør at han ikke unner mer vellykkede mennesker sin suksess. For det er jo ikke slik at norsk bokbransje er en lukket losje som lurer omverdenen til å tro at Ari Behn er en stor og viktig forfatter. Det ligger åpent i dagen for ethvert lesekyndig menneske både innenfor og utenfor bokbransjen at Behn ikke er en stor og viktig forfatter, men alle handler likevel som om han var det. Og den eneste som umiddelbart ikke tjener på det er kritikeren som føler seg forpliktet til å blåse i fløyta.
Men når han har krotet ned sine litterære kjepphester og det går opp for ham at han har sparket opp de samme dørene som litteraturindustrien allerede har slått opp på vidt gap, så kan han ikke annet enn å føle en viss beundring for Ari Behn. For med ett er det kritikeren selv som har opptrådt som en av "Den nye vinens" nyttige idioter og tilført litteraturindustrien nok en liten spaltemeter om en av Norges mest profilerte "forfattere". Behn som ler sist, ler best.
Trykt i Morgenbladet 03.11.2006
Men er det ikke paradoksalt at en person som har sitt virke i kraft av å være kjendis, har så stort behov for å kritisere kjendisprodusentene? Er det så enkelt som at Behn ønsker å hevne seg ved å karikere de samme mediemenneskene som skaper ukorrekte fremstillinger av ham? Er det den "virkelige" Behn som har behov for å ta et oppgjør med "kjendisen" Behn for dermed å frigjøre "forfatteren" Behn?
Helt siden debuten Trist som faen har Behn gjentatte ganger presisert at det er som "forfatter" han ønsker fremstå og som "forfatter" han ønsker å bli gjenkjent. At produktene av denne forfatterrollen – kanskje med unntak av debutboken – er å ligne med langtekkelige patosfylte skolestiler har aldri vært noe hindring.
Strengt tatt bør man ikke kritisere Behn for å være en dårlig forfatter. For han opprettholder ikke sin levestandard i kraft av å være forfatter, om enn så hardnakket han ønsker det selv. Ari Behn er på mange måter en ren kjendis, en reality-stjerne som har vunnet gunst og innflytelse ene og alene fordi han er blitt kjent for å ha iscenesatt seg selv som en av landets mest kjente menn.
Ari Behn gjør ikke bare så godt han kan, han gjør det overmåte bra. Beundringsverdig bra, faktisk. De som har skylda for at Ari Behn stadig gjenkjenner seg selv som forfatter er forlagene som trykker manusene, bokhandlerne som eksponerer bøkene, bokklubbene som presenterer månedens forfatter og journalistene som dekker lanseringer og skriver portretter.
Hadde man vært i tvil om at den norske litteraturindustrien består av et hagefestnettverk av gjensidig avhengige bedriftsøkonomiske foretak, kunne man vært fristet til å beskrive Ari Behns massive eksponering som forfatter en svikt i systemet. Men det er det jo ikke. Tvert imot. Den systematiske produksjonen av forfatteren er en del av et sammenkjedet markedsføringsapparat.
At forfatterrollen sklir over i kjendisrollen er ikke noe problem for litteraturindustrien. Tvert imot. Det øker salget. På den annen side kan man ikke la kjendisen overta for forfatteren fullstendig, for det uthuler litteraturindustriens inntektsgrunnlag. Dermed må alle ledd insistere på at Ari Behn er en stor og viktig forfatter. For dem som føler en snev av tvil, eller er redde for å bli tatt i blank løgn, er det nok å vise til at alle andre aktører i bokbransjen handler som om Behn er en stor og viktig forfatter.
Bokhandlerne viser til interessen i aviser og fjernsyn. Media henviser til lanseringen på et stort og anerkjent forlag. Forlaget er kanskje den aktøren som må tviholde mest på verkets litterære verdier, men unndrar seg ikke å henvise til Norsk kulturråds innkjøpsordning og andre offentlige støtteordninger som garanterer verkets kvaliteter. Til slutt vises det til folkets interesse, en størrelse som på selvforklarende vis leses ut av bokklubbenes massive salgstall. At Ari Behn er en "forfatter" er dermed den allment kjente løgnen som holder nettverket samlet.
For det er ingen hemmelighet at Ari Behn ikke har utviklet seg til en stor og viktig forfatter. En gjennomlesning av Fra hjerte til hjerte og Bakgård bevitner jo det. Men Behn er likevel ikke for den norske litteraturindustrien hva Milli Vanilli var for den tyske musikkindustrien, for i Milli Vanillis tilfelle falt jo salgstallene da det ble allment kjent at Rob og Fab ikke kunne synge, mens for Ari Behn holder salgstallene seg stabile og økende på tross av at forfatteren beviser at han ikke kan skrive.
Selv om alle vet at Ari Behn ikke er en stor og viktig forfatter, handler likevel forlag, media og bokkjøpere som om han var det. I en litteraturindustri hvor utgivelsen av Entusiasme og raseri fremstår som nasjonal begivenhet, har "litteratur" fått den samme statusen som "nyheter" har under mediemogulen Rupert Murdoch. Avisen er ikke lenger mediet som forsøker å formidle de beste nyhetene, det er nyhetene som er mediet som selger merkevaren The Sun.
Likeledes er ikke litteratur lenger sluttproduktet i seg selv, men snarere mediet som selger forfatteren. At de litterære kvalitetene synker og mangfoldet forflates er uproblematisk i den grad de kun utgjør en del av totaliteten som selger den egentlige varen: en larger-than-life merkevare som langt overskrider hva det er mulig å utgi mellom to permer som fiksjon. For det er liten tvil om at "forfatteren" Ari Behn er langt mer salgbar enn romanfiguren Kryx Zisswoll.
Ari Behn er langt fra alene når han nå lefler med forfatter-jeg'et og skaper uklare grenser mellom forfatter og forteller, selvbiografi og fiksjon. Som kjent er Nikolaj Frobenius og Dag Solstad gode eksempler på forfattere som problematiserer tesen om forfatterens død, hvor litteraturen ikke begrenser seg til boksidene, men skaper spor av virkelighet i fiksjonen og fiksjon i virkeligheten.
Det unike med Behns nye bok er ikke så mye at den skaper en kunstnerisk refleksjon der litteratur og virkelighet til sammen skaper en eksperimentell arena, men at utflytningen mellom fiksjon og virkelighet produserer en nøyaktig koordinert prosess rundt markedsføringen av "forfatteren" Ari Behn. Ved å utlevere "kjendisen" Behn gjennom litteraturen, forsterkes inntrykket av at "forfatteren" Behn er en virkelig person. Dermed kjøper vi forfatterens verk for slukke tørsten etter sladder om kjendisens virkelige liv og levnet.
Men vi må ikke forledes til å tro at litteraturindustrien har greid å utslette all bruksverdi til fordel for en ren innholdsløs bytteverdi og at vi derfor kjøper katta i sekken. For produktet som legges ut til salg er nettopp identifikasjonen med "kjendisforfatteren" Ari Behn og de verdiene han symboliserer. Men hvis det er riktig at kjendisforfatteren Behn ikke er den virkelige Behn, men en skapt fiksjon, hva er det da man kjøper når man står i bokhandelen og blar frem kr. 349,- for Entusiasme og raseri? Man kjøper litteraturindustrien fri til å fortsette produksjonskjeden av "forfattere", "bøker" og "kulturjournalister" der sluttproduktet i bunn og grunn ikke forløper seg til mer enn bransjens selvopprettholdelse og profitt i lomma. For ikke å glemme hagefestene der aktørene kan feire seg selv og gratulere hverandre med innsatsen.
Men hvis det nå stemmer at litteraturindustrien produserer litteratur for å opprettholde sin egen fortsatte eksistens, hvem er det egentlig her som er lurt? Ari Behn som tror han er forfatter? Bokkjøperne som tror de kjøper litteratur? Anmelderne som føler seg forpliktet til å anmelde såpass store og viktige utgivelser?
Svaret er ingen. For det er ikke slik at en samlet norsk litteraturindustri svindler og fører godtroende bokelskere bak lyset. Tvert imot. Verken forfattere, bokbransje eller media trenger å legge skjul på at man ønsker og trenger inntjening på utgivelsen av bøker. Det er jo den ærligste sak i verden.
Om noen er delvis forledet er det kun en og annen surmaget norsk kritiker som igjen rasler med lenkene og hevder at bokbransjen bør være mer katedral enn børs. Og ham har kjendisadelen for lengst diagnostisert med en jantementalitet som gjør at han ikke unner mer vellykkede mennesker sin suksess. For det er jo ikke slik at norsk bokbransje er en lukket losje som lurer omverdenen til å tro at Ari Behn er en stor og viktig forfatter. Det ligger åpent i dagen for ethvert lesekyndig menneske både innenfor og utenfor bokbransjen at Behn ikke er en stor og viktig forfatter, men alle handler likevel som om han var det. Og den eneste som umiddelbart ikke tjener på det er kritikeren som føler seg forpliktet til å blåse i fløyta.
Men når han har krotet ned sine litterære kjepphester og det går opp for ham at han har sparket opp de samme dørene som litteraturindustrien allerede har slått opp på vidt gap, så kan han ikke annet enn å føle en viss beundring for Ari Behn. For med ett er det kritikeren selv som har opptrådt som en av "Den nye vinens" nyttige idioter og tilført litteraturindustrien nok en liten spaltemeter om en av Norges mest profilerte "forfattere". Behn som ler sist, ler best.
Trykt i Morgenbladet 03.11.2006
0 Comments