Martin Heidegger

24. June 2009 18:00 Filed in: Fenomenologi | Hermeneutikk

På tross av århundrer med vitenskapelige, teknologiske og politiske fremskritt har vi i følge Heidegger glemt spørsmålet om værens mening. I hovedverket Væren og tid fra 1927 søker Heidegger derfor å fundere en ontologi, en lære om væren med hvilken han ønsker å stille spørsmålet om værens mening på nytt. Han søker dermed ikke umiddelbart å finne svaret på værens mening, men undersøker først og fremst muligheten for å stille spørsmålet på rett måte. For riktig svar krever i første rekke riktig spørsmål.

Problemet med å artikulere værensspørsmålet skyldes vårt språk og våre begreper som konstituerer vår kultur og kunnskap om verden. Disse er igjen fundert på en metafysikk som determinerer hvordan vi erfarer og artikulerer verden. I følge Heidegger er vår vestlige metafysikk innrettet mot det værende heller enn væren generelt, det vil si, mot empirisk erfarbare objekter og entiteter heller enn det som i første rekke muliggjør deres tilstedeværelse. Væren er derfor glemt og fortrengt fra vår artikulerte forståelse av verden. Hvis vi mot formodning forsøker å formulere væren med de språklige verktøyene vi har tilgjengelig, glipper væren unna våre definisjoner nettopp fordi våre språklige utsagn refererer til værende objekter heller enn væren generelt. Denne fortrengningen kommer tydelig til syne med den latinske oversettelsen av væren som substantia (substans) eller essentia (essens), men kan i følge Heidegger spores tilbake til grekernes fortolkning av væren (gr. Οὐσία, ousia) som parousia, det vil si, som et present nærvær eller noe nærværende i nåtid. Selv om Heidegger hevder å finne ansatser til en opprinnelig værensrelasjon i de aller tidligste førsokratiske nedtegnelsene, er filosofihistorien fra og med Platon å regne som en 2500 år lang forfallshistorie. Med sine ontologiske undersøkelser søker Heidegger derfor å fundere en form for kunnskap som destruerer vår vestlige metafysikk og filosofihistorie, for dermed å konstruere en lære som nettopp ikke adresserer det værende, men væren selv.

Som elev av Edmund Husserl henter Heidegger vinkling og metode fra fenomenologien. I tillegg adopterer han Wilhelm Diltheys hermeneutikk og hevder at den ikke bare er en humanvitenskapelig metode, men må forstås som en fundamental struktur ved menneskets eksistens fordi vi er fortolkende vesener som forstår og opplever verden på bakgrunn av en gitt historisk forforståelse. Dermed funderer Heidegger den filosofiske hermeneutikken som videreføres og videreutvikles av tenkere som Hans-Georg Gadamer og Paul Ricoeur.

I Væren og tid hevder Heidegger at innfallsporten til en lære om væren må søkes gjennom den blotte og bare menneskelige eksistens som Heidegger kaller der-væren eller Dasein. For i følge Heidegger eksisterer mennesket allerede i en uartikulert relasjon til væren gjennom sin hverdagslige omgang med gjenstander i verden. Det er denne uartikulerte forforståelsen han søker å utlegge som eksistensiale mulighetsbetingelser for vår eksistens. Med andre ord, Heidegger søker å fortolke menneskets relasjon til væren gjennom dets hverdagslige væremåte forut for vår artikulerte kunnskap om oss selv og den verden vi inngår i. Mennesket er i følge Heidegger ikke et isolert subjekt separert fra en verden av ytre objekter, men en form for tilstedeværelse hvis praksiser er implementert i en verden av bruksgjenstander og redskaper. Som sådan inneholder utlegningen av Daseins hverdagslige væren i verden en kritikk av Descartes cogito ergo sum hvor mennesket eksisterer ene og alene i kraft av seg selv og sin evne til å tenke. Understøttet av den etymologiske betydningen av eksistens som betyr å ’stå ut’, hevder Heidegger nettopp at menneskets eksistens, gjennom sin praktiske bruk av redskaper, kjennetegnes ved at det strekker seg ut i sine omgivelser. Like fullt impliserer Heideggers teori at værens mening, om den noen sinne lar seg artikulere, blir en funksjon av menneskets tilstedeværelse. Edmund Husserl, som korrekt bemerker at væren generelt ikke kan være avhengig av menneskets eksistens som sådan, kritiserer derfor Væren og tid for å være en antropologi heller enn en ontologi proper.

Den uavsluttede Væren og tid ender med en kritikk av vår vestlige oppfatning av tid som en lineær rekke ’nå’-punkter som kommer og forsvinner, en posisjon Heidegger sporer tilbake til Aristoteles. For også vår forståelse av tid er strukturert av den vestlige metafysikken. På samme vis som væren misforstås som et værende, forstås også tiden som et værende, det vil si, som et present nærvær som kommer og går. Fortid og fremtid er ikke annet enn modifikasjoner av en form for permanent nåtid, enten en forgangen eller en enda ikke realisert nåtid. Som verkets tittel antyder ønsker Heidegger å artikulere spørsmålet om værens mening på bakgrunn av tiden som transcendental horisont, men dermed må ikke Heidegger bare dekonstruere den såkalte presensmetafysiskken og vår tradisjonelle oppfatning av tid, men også rekonstruere Daseins egentlige temporalitet. Heidegger forsøker dermed å rehabilitere et tidsbegrep som i like stor grad tar høyde for vår fortid og fremtid som vår nåtid, og hevder at det egentlig ikke er det presente som er den viktigste dimensjonen, men hva vi søker å oppnå med våre handlinger i fremtiden. Det eksisterende Dasein forgriper dermed stadig sin egen fremtid gjennom sine handlinger. Fremtiden begrenses kun av døden, og som et vesen som har bevissthet om sin død, om enn ikke når den kommer, er det nettopp vår individuelle dødelighet som kan gi oss et perspektiv på vår eksistens som helhet. Bare gudene lever evig. Som mennesker må all vår kunnskap, vår selv- og værensforståelse konstrueres på bakgrunn av vår endelige menneskelige eksistens.

Mennesket er et endelig vesen og følgelig har oppfatningen av væren hatt ulike historiske manifestasjoner. Etter den såkalte vendingen som inntrer i Heideggers forfatterskap i løpet av 1930-tallet, endrer han ikke så mye sin tematikk som sin vinkling mot de samme tema. Mens han tidligere søkte å rekonstruere værensspørsmålet på bakgrunn av Daseins egentlige, hverdagslige væremåte, fokuserer han nå på værenshistorien, det vil si, hvordan væren har blitt oppfattet innenfor ulike epoker og filosofiske posisjoner. For om vestlig filosofi og metafysikk stadig misfortolker væren, finnes det nettopp spor av en opprinnelig værensrelasjon i selve måten væren har blitt glemt og fortrengt på. Heidegger legger gradvis forsøket på å rekonstruere en autentisk værensrelasjon til side og fokuserer mer på destruksjonen av tradisjonelle filosofiske begreper og teorier. Dermed baner han vei ikke bare for Jacques Derridas dekonstruksjon av vestlig logosentrisme, men også Michel Foucaults genealogiske avdekning av historiske kunnskapsparadigmer.

I Kunstverkets opprinnelse først skissert mellom 1935 og 1937, senere omskrevet for publisering i 1950 og 1960, søker han å vise hvordan kunsten generelt og enkeltstående kunstverk spesielt åpner opp en verden og skaper meningsfulle, om enn ikke rasjonelle eller fullt artikulerte meningssammenhenger. Den greske betydningen av kunst, gr. poiesis, betyr i følge Heidegger frembringelse og er som sådan en avdekking (gr. aletheia) av verden. Som sådan konstituerer hvert genuine kunstverk en ny relasjon til væren som filosofer og andre i ettertid kan fortolke og definere gjennom systematisk begrepsarbeid. Som eksempel nevner Heidegger de greske templer hvis funksjon var å holde den menneskelige verden åpen for gudenes tilstedeværelse i kulturen, og hvis betydning som levende kunstverk forsvant når troen på gudene svant hen og kunstverkenes betydning ble gjennomrasjonalisert. For om kunstverkene åpner en meningsfull verden manifesterer de også en irrasjonell, mystisk side ved tilværelsen som ikke lar seg forklare uten at kunstverkene mister sin betydning som kunstverk. Følgelig er genuine kunstverk i følge Heidegger gjenstander som er fundamentalt implementert i historiske epoker, kulturer og kunnskapsregimer og ikke frittstående objekter som henger på en museumsvegg.

I Brev om humanismen fra 1945 hvor han adresserer Jean-Paul Sartres Eksistensialisme er humanisme, avviser han humanismen fordi også den funderer eller bygger på en bestemt metafysikk som misfortolker væren. Værenstenkningen må nettopp fri seg fra enhver forestilling om menneskets vesen og verdighet og befatter seg derfor ikke med etiske eller moralske posisjoner i tradisjonell forstand. Dermed kan Emmanuel Levinas bryte med Heideggers lære og gjenoppta Platons gamle påstand om at det gode befinner hinsides væren.

Som kunsten er også teknikk en form for poiesis eller frembringelse. I følge Heidegger skjelnet ikke grekerne mellom naturens vekster, håndverkerens eller kunstnerens arbeider, de er alle frembringelser, det vil si, værender som har kommet til, som er frembrakt, enda de tidligere ikke har vært der. Som sådan åpner både naturen, men også kunsten, håndverket og teknikken en verden for mennesket i det de oppstiller en meningsfull helhet av gjensidig henvisende værender i hvilken mennesket kan orientere seg, erfare og handle. Som frembringelser som bringer noe værende til syne avdekker både naturen, kunsten og teknikken en verden for mennesket. Denne avdekkingen, gr. aletheia, som Heidegger presiserer er grekernes begrep for sannhet, gjør at både kunsten og teknikken tilhører sannhetens domene.

I Spørsmålet om teknikken fra 1949 tematiserer Heidegger nettopp teknikkens form for avdekning av verden. Mens nye kunstverk stadig frembringer nye aspekter ved væren, har teknikken derimot videreført en form for værensrelasjon Heidegger søker å karakterisere med det tyske begrepet Gestell. Om teknikk er en form for poiesis, frembringelse, er det i følge Heidegger nærere knyttet til håndverkerens virken og kunnen enn kunstnerens, og som en teknologi, gr. techne, er den derfor en bestemt form for kunnskap eller episteme. Teknikken og ikke minst de tekniske frembringelser som har ledet frem til og avdekket vår moderne instrumentelle verden, er derfor en av mange mulige måter å forholde seg til væren på, en værensrelasjon som ikke gjør vår tilværelse mer usann, men som forholder seg til det værende som et forråd av ressurser det kan bruke og forbruke. Som et Gestell er teknikk noe som stiller det værende frem som en bestand, som noe som kan bestilles i et gitt formåls tjeneste, som kan lagres, omformes, fordeles og omsjaltes. Det værende avdekkes som noe som kan styres, sikres og stelles med, ikke som autonome gjenstander, men som gjendstandløse bestandsdeler eller tilskikkelser (ty. Geschick) i et historisk hendelsesforløp (ty. Geschichte). På tross av at teknikken fremstiller naturen som en beregnbar virkningssammenheng som riktignok tillater korrekte empiriske konstateringer, ligger dens fare nettopp deri at den skjuler sin spesifikke måte å avdekke verden på og dermed fremstår som en naturlig eller umiddelbar måte å betrakte verden på. Med andre ord, teknikken, som metafysikken, fortrenger sin opprinnelige værensrelasjon og forleder mennesker til å hente sine målestokker fra en kalkulerende forståelse av det værende som et stadig utnyttbart forråd. Det værende blir redusert til ressurser for stadig nye hendelser og opplevelser uten tilknytning til værens opprinnelige hendelse eller skjeen (ty. ereignis).

Mens Heidegger hevder at moderne teknologi og naturvitenskap ikke tenker, men kalkulerer, hevder han at tradisjonell metafysikk har nådd sin fullendelse. Med dette mener han ikke at filosofien har opphørt, men at filosofien som vi kjenner den har sluttet å tenke sin egen grunn og tilhørighet til væren. Men dermed hevder ikke Heidegger at vi må bryte med den filosofiske eller teknologiske tradisjon og vende tilbake til antikk tenkning eller førmoderne teknologi. Tvert i mot. Som overvinnelsen av kapitalismen hos Karl Marx ikke kan skje gjennom en tilbakevending til en førkapitalistisk epoke, men må skje via en kulminering av de kapitalistiske produksjonprosesser, hevder også Heidegger at overvinnelsen av metafysikken bare kan skje som en destruksjon eller dekonstruksjon av tradisjonen på dens egne premisser. I senere tekster som forordet og etterordet til Hva er metafysikk (opprinnelig 1929) og Til tenkningens sak fra 1969 antyder Heidegger at en overvinnelse av metafysikken – det være seg nærværsmetafysikk, presensmetafysikk eller vårt teknologisk gestell – bare kan skje som en tenkning som belyser filosofiens grunn og historisitet gjennom filosofiens egne begreper. Med andre ord, kun ved å tenke denne metafysikkens fullendelse som en nødvendig konsekvens av filosofien selv, kan man håpe å skape en tenkning som ryster filosofiens egne grunnvoller. Hvordan denne tenkningen skal gå frem er ikke skissert metodologisk hos Heidegger, men han antyder at den kun er forberedende, uten fundament eller stillingstaken, og som sådan ”mindre” enn filosofien. Dermed kan Derridas dekonstruksjon leses som en direkte arvtaker til Heideggers sene tenkning.

Sist oppdatert: 05.07.2009.

checkout