Michel Foucault

05. July 2009 22:48 Filed in: Poststrukturalisme

At våre moderne vestlig samfunn i dag er friere og mer humane enn tidligere tiders samfunnsdannelser, er i følge Michel Foucault en myte bygd på en begrenset eller feilaktig forestilling om makt. Spesielt ved institusjoner hvor vi lett opplever oss som sivilisatorisk overlegne – det være seg i behandlingen av gale, syke eller forbrytere – søker Foucault å avdekke hvordan maktstrategiene faktisk er mer gjennomgripende enn noen sinne. Forskjellen fra tidligere tider er derfor ikke at samfunnets maktbruk er tonet ned til fordel for en mer human eller humanistisk behandling av sine borgere, men at maktstrategier fungerer på en annerledes, men ikke desto mindre effektiv måte.

I følge Michel Foucault misforstår man utøvelsen av makt hvis man utelukkende søker å forstå den som en form for vold en hersker utøver mot sine undersåtter, en stat overfor sine borgere eller en kapitaleier overfor sine arbeidere. I stedet for å redusere makt til et grep eller overgrep en sterkere part anvender for å undertvinge en svakere part sin egen vilje, søker Foucault å belyse den som allestedsnærværende i alle samfunnslag og på alle samfunnsnivåer, som en type mikrostrategi som kontinuerlig opererer i alle sosiale relasjoner så vel som i institusjoner, teknologi og vitenskap. Maktstrategier kan dermed ikke utelukkende beskrives som en mektig herres vold mot en avmektig trell, men som relasjoner som er operative selv der ulike subjekter har sammenfallende eller i hvert fall ikke motstridende interesser. Dermed kan den heller ikke reduseres til noe utelukkende repressivt, men må forstås som en produktiv kraft som konstituerer og ivaretar visse humane sider ved våre samfunn.

Gjennomgående i Foucaults forfatterskap er beskrivelsene av hvordan kunnskapen vi genererer om oss selv og verden understøtter samfunnets maktstrategier. Med begrepet makt-kunnskap (pouvoir-savoir) søker han dermed å vise at kunnskap aldri er en verdinøytral beskrivelse av virkeligheten, men nettopp en strategi som konstituerer og understøtter maktrelasjoner. Dermed ønsker ikke Foucault å hevde, som Francis Bacon, at kunnskap er identisk med makt (scientia potentia est), men at kunnskap slik den anvendes i vitenskap og teknologi, samfunnsinstitusjoner, organisasjonsformer og lovbestemmelser, alltid inneholder maktstrategier. Forholdet mellom makt og kunnskap er tosidig. For ikke bare forutsetter utøvelsen av makt ulike former for kunnskap, like viktig er det å presisere at enhver kunnskapsdannelse i seg selv forutsetter maktstrategier. Det vil si, det er like mye vår blotte vilje til å generere kunnskap som stadig avføder nye maktmekanismer, som det er makten som generer ny kunnskap for å reprodusere seg selv. Når Foucault i Galskapens Historie (1961) og Klinikkens Fødsel (1963) undersøker henholdsvis psykiatriens eller medisinens historie, eller når han i Tingenes Orden (1966) sporer human- og samfunnsvitenskapenes fremvekst, er det alltid med det øyemed å avdekke denne doble bindingen mellom makt og kunnskap. For måten vi forstår mennesket på som et kunnskapsobjekt – enten dette objektet er den gale, den syke, barnet, den kriminelle, eller rett og slett mennesket i all sin blotte menneskelighet – har selvfølgelig avgjørende innflytelse på hvordan samfunnet utøver makt overfor individer som befinner seg i institusjoner som skolevesenet, fabrikkene, hæren, fengselsvesenet, psykiatrien eller sykehusene. Samtidig er det selve kunnskapsproduksjonen om disse objektene som har generert de samme maktstrategiene, og ikke nødvendigvis maktutøvernes interesse av å beholde sin makt.

Foucaults beskrivelser av ulike former for maktutøvelse skiller seg derfor fra marxistisk inspirerte maktanalyser som ofte fokuserer på bestemte subjekter som har interesse av å opprettholde et gitt makt- eller kunnskapsregime. For om noen har interesser knyttet til en gitt maktkonstellasjon, er ikke denne makt og kunnskapsrelasjonen nødvendigvis et produkt av disses mer eller mindre utspekulerte egeninteresser. Tvert i mot. Det er snarere slik at de ulike posisjonene subjektene inntar selv er produkter av et rådende makt og kunnskapsregime, et regime skapt like mye av vår vilje til kunnskap, som vår vilje til makt. Dermed søker Foucault så vidt mulig å artikulere en upartisk og upolitisk maktanalyse som ikke søker legge skylden for en rådende maktorden på visse partipolitiske eller økonomiske posisjoner. Foucault forsøker med andre ord å utvikle en ren, interesseløs og tilnærmelsesvis objektiv metode for avdekningen av maktstrukturer. Dermed blir det viktigere å avdekke hvordan makten fungerer, hvilke institusjoner som ivaretar den og hvordan den reproduserer og transformerer seg enn hvem som eventuelt profitterer på den.

I motsetning til politiserte maktanalyser som utpeker bestemte subjekter som opphavet til visse maktkonstellasjoner – det være seg kapitalistens egeninteresse, regentens maktbegjær eller hele folkegruppers konspirative herredømmevisjoner – søker Foucault å vise at ulike maktstrategier tilhører historiske kunnskapsparadigmer eller epistemer. Det greske begrepet epistēmē betyr som kjent kunnskap, og ikke ulikt Thomas Kuhns begrep om paradigme, anvender Foucault begrepet som en betegnelse på et historisk kunnskapsregime som skiller seg fra tidligere og senere epokers kunnskapsregimer. Med andre ord, en gitt epokes vitenskapelige og epistemologiske beskrivelse av virkeligheten danner en gitt makt- og kunnskapskonstellasjon som kjeder sammen ulike kunnskapsdisipliner, institusjoner og teknologier til et relativt enhetlig historisk episteme. Sekstenhundretallets sykdomslære har i følge Foucault mye mer til felles med sin samtids språkvitenskap, økonomi og naturhistorie enn våre dagers medisin. Historiske kunnskapsområder er usammenlignbare på tvers av epoker og kan bare forstås på bakgrunn av den historiske konteksten i hvilket de opptrer. Derfor kan ikke dagens behandling av psykisk syke nødvendigvis forstås som en videreutvikling av tidligere tiders behandling av gale. Tvert i mot. Våre dagers medisin, psykiatri og fengselsvesen representerer snarere et brudd med tidligere tiders behandling av syke, gale og lovbrytere. For de tilhører et annet episteme som utøver andre maktstrategier overfor sine subjekter. Foucault betrakter dermed ikke historisk forandring som en progressiv utvikling mot mer humane behandlingsmetoder, men som manifestasjoner av radikalt andre kunnskapsregimer med transformerte maktstrategier.

Mens den dominerende maktformen under 1600-tallets enevelder var regentens brutale og suverene makt over sine undersåtter, var den mest utbredte maktformen på et stadig mer humant 1800-tall en disiplinær makt. Det vil si, mens kongen tidligere var avhengig av å fremvise sin makt i all offentlighet – det være seg sin fysiske tilstedeværelse, med offentlige henrettelser eller storslåtte regalier – ble man med fremveksten av de moderne industrisamfunn opptatt at å regulere og disiplinere borgerens handlinger, det være seg gjennom skolens minutiøse tidsintervaller, fabrikkenes regulering av arbeidernes lokaler, fengslenes arkitektoniske utforming eller internering av samfunnets gale. I stedet for å stille makten til skue ved behov, overvåkes individenes råderett over egen tid, kropp og lokalisering kontinuerlig. Om maktstrategiene dermed virker mer humane, er de likevel mer gjennomgripende, i den grad de fungerer uavhengig av om individene har forbrutt seg mot et gitt lovverk eller ikke. Med sitt begrep om den pastorale makten søker Foucault å vise at dagens moderne samfunn ikke så mye regulerer borgernes bevegelser gjennom eksterne tvangsmekanismer, men at de søker å gjete innbyggerne som en flokk hvor hvert individs særinteresse samstemmer med hva som regnes som samfunnets gode. Dermed åpner ikke Foucault bare opp for en kritikk av markedsorienterte samfunn, men baner vei for sine senere begreper om biomakt og governmentalitet.

Om all kunnskapsdannelse er knyttet til historiske epistemer, rammes Foucaults analyser av et paradoks. Hvor hvordan kan Foucault forsvare sine teoriers sannhetsgehalt hvis også de bare er produkter av hans samtid? Foucault er seg bevisst på at ikke noe kunnskap er ahistorisk eller unndratt en sosio-historisk kontekst, men at de nettopp springer ut av et kunnskapsparadigme hvis konturer ikke blir overskuelige før i ettertid. Derfor betrakter han ikke sine verker som evige sannheter, men mer som en kontingent teoretisk verktøykasse hvor leserne selv må plukke ut hva de finner anvendelig i ettertid. For også Foucaults maktkritiske teorier vil miste sin relevans, enten fordi de utkonkurreres av andre epistemer eller fordi de selv vil danne grunnlaget for nye maktstrategier.

Foucault avviser muligheten av å finne en entydig opprinnelse for en gitt disiplin, institusjon eller kunnskapsdomene. I stedet søker han å kartlegge det historiske opphavet til fenomenene han søker å belyse. Foucaults analyser er derfor uten unntak historisk og idiosynkratisk forbundet med den spesifikke makt-kunnskapsrelasjonen han søker å avdekke. For å distansere seg fra tradisjonell historievitenskap, overtar og videreutvikler han Friedrich Nietzsches genealogiske metode. I motsetning til tradisjonell historieforskning søker ikke genealogien å beskrive historiske fenomener for deres egen skyld, men utelukkende for å avdekke opphavet til nåtidige ideer, fenomener og verdier vi lett oppfatter som ahistoriske, selvinnlysende eller naturlige. Som sådan er genealogien både en kritikk av samtiden og en kontrahistorie mot tradisjonelle historiefortellinger som behandler nåtiden som kulminasjonen av en sivilisatorisk prosess. Ved å kartlegge den sosio-historiske opphavet til maktstrategier som konstituerer kunnskapsområder, institusjoner og disipliner vi gjerne smykker oss med i vår samtid, avdekker han de ikke fullt så høyverdige motivene bak vår vestlig humanisme slik den manifesterer seg i moderne rettsvesen, samfunnsvitenskap, medisin og psykiatri.

I Kunnskapen arkeologi (1969) søker Foucault å redegjøre for sin metode. Beskrivelsen av maktstrategier er der å sammenligne med en arkeologi som avdekker skjulte strata under fenomenene som vi opplever dem. Det historiske faktagrunnlaget Foucault hevder å avdekke er ulike faktiske utsagn (enoncé) som til sammen danner større diskursformasjoner som igjen utgjør et dominerende epistemes makt og kunnskapskonstellasjon. Med dette grepet evner Foucault å knytte sammen tilsynelatende uavhengige utsagn for derved å påvise diskursformasjoner som går på tvers av hva samtiden oppfattet som etablerte disipliner og gyldige kunnskapsområder. Han setter utsagnenes faktiske meningssammenheng til side for å vise at de tilhører en større diskursiv helhet. Derfor kan Foucault like gjerne sitere fra naturhistoriske artikler eller teologiske avhandlinger til litterære fremstillinger og regionale lovtekster for dermed å demonstrere at det minutiøse opphavet til et nåtidig fenomen gryr fram fra de mest utenkelige kontekster.

På slutten av 1700-tallet vokser det frem maktstrategier Foucault søker å karakterisere med begrepet biomakt. I motsetning til en regents suverene maktutøvelse innretter disse maktstrategiene seg mot individenes livsbetingelser heller enn som en trussel om død og fordervelse. Biomakt er en form for disiplinær makt, men hvor de sistnevnte retter seg mot kroppens anatomi, dens bevegelser og plassering i et rom, retter biomakten seg mot hele befolkningsgruppers fødsels- og dødsrater, deres reproduksjonsbetingelser og sykdommer. Med begrepet biopolitikk sikter Foucault dermed til moderne regjeringers evne til å styre en stats befolkning gjennom kontroll av bosettingsmønstre, tilgang på medisinsk behandling, arbeid, skolegang og rekreasjon, med andre ord, maktstrategier som innretter seg mot menneskenes blotte livsbetingelser. Biopolitikken manifesterer seg ikke bare i ulike former for grotesk rasepolitikk – for eksempel nazistenes massemord eller apartheidregimenes segregering – men er til stede i samfunn vi regner som frie og opplyste. I første del av Seksualitetens historie (1976) knytter Foucault anvendelsen av biomakt til våre diskurser om seksualitet og vår påståtte seksuelle frigjøring fra en undertrykkende seksualmoral. For på tross av at vi tilsynelatende er mer seksuelt frigjorte enn noen sinne, hevder Foucault av våre diskurser om seksualitet er underlagt kontrollmekanismer som er mer gjennomgripende for individenes privatliv og frihet enn noen sinne. I følge Foucault er seksualiteten slik vi forstår, omtaler og erkjenner den nettopp ikke noe naturlig, men sosio-historisk konstruerte diskurser. Nettopp fordi vi gjerne oppfatter seksualiteten som noe naturlig og upolitisk, indikerer at den har de beste forutsetninger for å skjule bestemte maktstrategier. Dermed søker Foucault å vise at våre moderne diskurser om seksualitet har genealogiske opphav som ikke strekker seg stort lenger bakover enn til 1700-tallet og at de fra sin spede begynnelse allerede var gjennomsyret av biomaktstrategier. Den moderne besettelsen for begjær i kunst og litteratur, libertinisme og voyeurisme, eller som bekjennelse av driftsliv i terapi og behandling, psykologi og psykoanalyse har gjort seksualiteten til et vitenskapelig objekt heller enn kilde til nytelse. Som kunnskapsobjekt for å forstå menneskers handlinger og motivasjoner, pasjoner og tilbøyeligheter er seksualiteten gjennomsyret av maktstrategier som kan anvendes for å lede store befolkningsmasser.

I andre og tredje bind av Seksualitetens historie (1984) snur Foucault perspektivet for sine undersøkelser. Ikke bare vender han seg til seksualitetens rolle i de gamle gresk-romerske samfunn; i stedet for utelukkende å betrakte seksualiteten som et moderne kunnskapsobjekt, tematiserer han den som en nytelsesteknikk for å konstituere seg selv som et subjekt. Med andre ord, seksualiteten er ikke bare et makt-kunnskapsobjekt som kan anvendes for å kontrollere befolkningen gjennom biopolitiske strategier, men også en identitetsskapende teknikk hvert enkelt individ anvender for å konstituere og forstå sitt eget selv. Gjennom nytelsen av sin egen og andres kropper, skaper mennesker sin egen psyko-seksuelle identitet. Dermed betyr ikke det at mennesker kan skape sin egen identitet etter eget forgodtbefinnende, men at konstitueringen av et personlig selv er et produkt av de nytelsesstrategier som er allment tilgjengelige i samtiden. Som sådan er identitetsdannelse og konstitueringen av et selv dialektisk knyttet til samfunnets bruk av nytelse.

Med begrepet governmentalitet utvider Foucault sine teorier om biomakt og makt-kunnskap til også å gjelde subjektets konstituering av et eget selv. I den grad objektiv kunnskap om egen seksualitet internaliseres som del av ens identitet og ulike nytelsesteknikker danner grunnlaget for å forstå seg selv, formes individer til selv-regulerende subjekter som styrer seg selv innenifra. Dette gjelder spesielt for liberale samfunn hvor individene ikke så mye blir styrt av eksterne kontrollmekanismer, som ledet av ens egne valgmuligheter i et marked. Styringen av individenes bevegelser i samfunnet blir dermed en del av befolkningens egen mentalitet. Selv individenes ønsker, behov og begjær er derfor gjennomsyret av samfunnets maktstrategier.

Sist oppdatert: 30.07.2009
Takk til Espen Schanning for gode kommentarer.

checkout