Giorgio Agamben
27. August 2009 11:23 Filed in: Politikk
En annen ledetråd gjennom Agambens forfatterskap som er like viktig for hans destruksjon av den vestlige metafysikken som hans senere politiske teorier, er hans fortolkning av Aristoteles tematisering av forholdet mellom mulighet og aktualitet, eller nærmere bestemt, hva det vil si at noe eksisterer som en mulighet eller en potensialitet (gr. dunamis). I bok åtte av Metafysikken skriver Aristoteles noe kryptisk at et værende er en mulighet så lenge handlingen som realiserer dets mulighet overhodet ikke etterlater noe av dets umulighet, det vil si, dets mulighet til å ikke være. I følge Agamben betyr ikke dette simpelthen at det som ikke er umulig er mulig, men at i selve realiseringen av et gitt værendes mulighet, så suspenderes umuligheten og dermed det værendes mulighet til å ikke aktualisere seg. Dermed forsvinner ikke umuligheten, men fullendes: for på samme vis som muligheten eller potensialet realiserer sin mulighet til å være, realiserer umuligheten nettopp sin mulighet til ikke å være. Banalt sagt, hvis en eikenøtt bærer potensialet i seg til å bli et tre, aktualiseres ikke bare dets mulighet til å bli et tre i det treet vokser frem, muligheten for å ikke bli verken en nøtt eller tre suspenderes og umuligheten fullender dermed sin mulighet for å ikke være. Dermed kan Agamben paradoksalt nok hevde at aktualitet ikke er noe annet enn potensialet til ikke å bli. Videre argumenterer Agamben at Aristoteles tese om potensialitet derfor inneholder formularet for suverenitet: en handling er suveren når den realiserer seg selv ved gi seg selv til seg selv og suspendere sin mulighet til å ikke bli. Relasjonen mellom mulighet og aktualitet korresponderer derfor til den suverene maktens ekskludering av potensielle værender fra samfunnets erfarte virkelighet.
Med verkene Homo Sacer: Suveren makt og blott liv (1995), Auschwitz’ levninger: arkivet og vitnet (1998) og Unntakstilstanden (2003) tematiserer Agamben på ulikt vis utøvelsen av suveren makt i våre moderne samfunn. Hvor Michel Foucault forestilte seg at regentenes suverene maktutøvelse er erstattet av et utall biopolitiske maktstrategier, tenker Agamben seg tvert i mot at suveren maktutøvelse fortsatt manifesterer seg nettopp gjennom en biopolitikk som opptrer ved rettsstatens grenser. Ved hjelp av Foucaults maktanalyser, Walter Benjamins teori om vold og rettsteoretikeren Carl Schmidts teori om suverenitet, konstruerer Agamben en politisk teori hvor samfunnsdannelse på ingen måte er et produkt av en sosial kontrakt som inkluderer et sett av mennesker med like rettigheter, men snarere av en suveren biopolitisk maktstrategi som ekskluderer visse mennesker fra fellesskapet.
Som Thomas Kuhn og Foucault rekonstruerer Agamben ulike paradigmer for dermed å beskrive maktstrategiene som er i spill. Et paradigme er i følge Agamben ikke så mye summen av de praksiser, diskurser og prosedyrer et gitt forskerfelleskap, en institusjon eller et samfunn deler, men snarere et enkeltstående eksempel som manifesterer en gitt maktkonstellasjon. Dermed kan for eksempel Foucault vise hvordan Jeremy Benthams panoptikon fungerer som en metafor for maktstrategier som er i bruk i disiplinære samfunn. Som Benthams planlagte fengsel skulle virke disiplinerende fordi fangene hadde en konstant følelse av å være observert og overvåket, utøver mennesker i disiplinære samfunn – det være seg mennesker i fengsler, skoler, fabrikker, sykehus eller i hæren – selvkontroll fordi de stadig kan kontrolleres med hensyn til sine prestasjoner. Menneskene er ikke nødvendigvis observert tjuefire timer i døgnet, men vissheten om at de muligens er overvåket, er insitament nok til at de oppfører seg som forventet av dem. Agamben bruker konsentrasjonsleiren som paradigmatisk eksempel på den juridisk-politiske situasjonen som karakteriserer moderne vestlige statsdannelser.
I Homo Sacer (1995) videreutvikler Agamben Hannah Arendts distinksjon mellom zoé og bios, det vil si, den gammelgreske distinksjonen av mennesket som henholdsvis et blott og bart liv og et liv med et sett av mer eller mindre spesifikke egenskaper. I følge Agamben korresponderer dette skillet nettopp til skillet mellom mennesket og statsborgeren, det vil si, mennesket som et nakent, biologisk liv og mennesket med et sett av politisk-juridiske rettigheter. Denne splittelsen er avgjørende for suveren utøvelse av biomakt. Fordi det er, som Schmidt argumenterer, suverenen som erklærer unntakstilstander, er det nettopp viktig for den som til enhver tid utøver suveren makt å kunne avgjøre når et menneske er beskyttet av juridisk-politiske borgerrettigheter og når det er et blott og bart liv uten krav på beskyttelse fra rettsstaten. Sagt med andre ord, det er opp til den som til enhver tid håndhever suvereniteten å avgjøre når enkelte mennesker kan ekskluderes fra det som oppfattes som en normal rettorden. Utøverne av suveren makt er ikke lenger regenter, men autoriteter satt til å verne statens eller samfunnets interesser, det være seg politi og militære, men også lærere, leger eller ansatte ved asylmottak, barneverns- og omsorgsinstitusjoner o.l. Den suverene maktutøvelsen skjer hver gang et menneske defineres som et blott og bart zoé heller enn et bios med et sett av politisk-juridiske egenskaper.
Begrepet Homo Sacer stammer fra den gamle romerretten og betegner ifølge Agamben et menneske som kan drepes men ikke ofres, det vil si, et menneske som er lyst fredløs og kan drepes vilkårlig, men hvis død ikke kan betraktes som en offergave til gudene. Homo Sacer betegner en skyggetilværelse mellom liv og død, rettigheter og rettsløshet, inkludering og ekskludering. For Homo Sacer er ikke et menneske dømt til døden via en normal rettsorden, heller ikke et menneske som av naturlige årsaker ikke tilhører en gitt rettsorden, men et menneske definert på utsiden av vår etablerte rettsorden, og hvis suverene eksklusjon derfor er inkludert i samfunnsdannelsen. Mens romertidens homo sacer var fredløse mennesker på konstant flukt, identifiserer Agamben vår tids homo sacer som flyktninger, asylanter eller illegale innvandrere, mennesker som paradoksalt nok ikke er inkludert i statens og fellesskapets goder, men som like fullt er en del av helheten. Den store massen av ikke-naturaliserte mennesker som befinner seg innenfor nasjonalstatens territorialgrenser, men utenfor statens juridisk-politiske rettigheter, er ikke bare en utfordring for moderne nasjonalstater, men et potensial hvis aktualitet som et bestemt bios enda ikke er realisert. Fremtidens politiske fellesskap må i følge Agamben nettopp funderes på flyktningen som politisk subjekt, og ikke på mennesker som tilfeldigvis er født innenfor treenigheten stat, nasjon og territorium.
Som Hannah Arendt kritiserer også Agamben menneskerettighetserklæringen av 1948 fordi den adresser mennesker i all sin blotte og bare zoé, men kun fungerer i den grad disse menneskene allerede er inkludert som bios med et sett av borgerrettigheter. Med andre ord, i de tilfeller hvor menneskerettighetene nettopp skulle tre i kraft, det vil si, når mennesker på flukt befinner seg i situasjoner hvor de har behov for menneskerettslig beskyttelse, så opphører de samme rettighetene å fungere fordi menneskene ikke lenger er beskyttet av borgerrettigheter. Menneskerettighetene er derfor ikke annet enn en suveren biopolitisk maktstrategi, hvis funksjon nettopp er å ekskludere mennesker fra et juridisk-politisk fellesskapet og dermed understøtte nasjonalstatenes suverenitet. For menneskerettighetenes subjekter er både i prinsippet og i praksis fullstendig prisgitt de suverene myndigheters hensikter og handlinger.
I Auschwitz’ levninger (1998) utdyper Agamben konsentrasjonsleiren som politisk-juridisk paradigme for våre moderne nasjonalstater. Ved å sammenligne leiren med nasjonalstatlig suverenitet mener ikke Agamben at handlingene som ble utført i tyske konsentrasjonsleirer er identiske med handlinger utført av moderne nasjonalstater, men at leirenes juridisk-politiske status er identisk med våre staters juridisk-politiske ekskludering av rettsløse mennesker. For både konsentrasjonsleirer og flyktningleirer befinner seg i en gråsone mellom rett og urett og markerer som sådan en unntakstilstand hvor den normale rettsorden ikke lenger er i kraft. Som de tyske Nürnberglovene av 1933 avnaturaliserte borgere før de ble sendt til konsentrasjonsleirene, er også dagens ekskludering av flyktningers rettigheter en juridisk forordning. Nasjonalstatenes økende bruk av suverene maktteknikker har skapt en permanent unntakstilstand hvor nettopp unntaket fremtrer som den normale orden.
I Unntakstilstanden (2003) beskriver Agamben nettopp hvordan den suverene differensieringen av zoé fra bios ikke kan reduseres til forskjellen mellom flyktninger og naturaliserte borgere, men må forstås som en suveren maktteknikk som rammer hver og en som befinner seg innenfor et gitt nasjonalstatlig territorium. For så lenge det er opp til suverenen å avgjøre hvem som til en hver tid er sikret et sett av rettigheter, finnes det i prinsippet ingen garanti for når unntaket fra den normale rettssikkerhet også begynner å ramme samfunnets egne borgere. I den forstand er vi alle homini sacri. Manifesteringen av den permanente unntakstilstanden er i følge Agamben å finne i Bushadministrasjonens innføring av USA PATRIOT Act, det vil si, lovene som etter terrorangrepene i 2001 gir amerikanske politimyndigheter rett til å anholde og overvåke amerikanske statsborgere helt uten siktelse eller rettergang. Amerikanske myndigheters suverene rett til å deklarere unntaksregler kulminerer dermed ikke bare i Guantanamo-leirens internering av mennesker som er fratatt sin status som krigsfanger, men rammer like mye USAs egne borgere som med ett kan miste alle rettigheter bare i kraft av bli mistenkt for terrorkonspirasjoner. Frykten for terrorhandlinger og borgernes krav på beskyttelse har paradoksalt nok blitt en biopolitisk maktstrategi hvor suverenen vilkårlig kan sette sivile rettigheter til side etter eget forgodtbefinnende. Den moderne nasjonalstatens politikk kulminerer dermed i ren biopolitikk, det vil si, i den suverene forvaltningen av menneskers liv og død.
For å overvinne nasjonalstatenes biomakt må derfor politisk filosofi tenkes på nytt. Hva som kreves er en form ikke-statlig og ikke-juridisk politikk hvor fellesskapet ikke lenger er fundert på en konstituerende makt og hvor den suverene maktmekanismen dermed ikke kan tre i kraft. Det politiske fellesskapet må funderes på et menneskelig subjekt hvor det ikke er opp til suverenen å avgjøre om mennesket er et blott og bart liv (zoé) eller et subjekt med et sett av politisk-juridiske egenskaper (bios), men en alternativ livs-form (forma-de-vita) hvor mennesket ikke lenger kan skilles fra sin form og reduseres til et nakent liv. Om Agamben antyder at denne livs-formen er å finne hos flyktningen, et mennesket hvis mulighet ikke er aktualisert som en del av et fellesskap, gjenstår det like fullt å tenke hvordan et fellesskap av ikke-naturaliserte og ikke-territorialiserte subjekter skal funderes. I Det kommende samfunn (La comunità che viene) fra 1990 tematiserer Agamben det han kaller et noe (it., qualunque, lat., quadlibet). Det vil si, en hvilken som helst singularitet som verken er partikulær eller generell, individuell eller generisk, og som derfor bærer i seg potensialet til å fremtre i alle sine egenskaper og ikke bare i kraft av de bestemte egenskaper (f.eks. etnisitet, språk, fødsel) med hvilket det inkluderes som et bios i nasjonalstaten. Det kommende samfunn må i følge Agamben være et statsløst samfunn.
Nasjonalstaten står i følge Agamben allerede for fall. Hvor utøvelsen av regjeringsmakt har blitt et skuespill hvor påberopelsen av folket (demos) utgjør en strategi for å opprettholde statlig suverenitet og herredømme, er sivilsamfunnet redusert til et konsum- og produksjonssamfunn med velstand som eneste mål. Politikk må derfor tenkes på nytt som en form for midler uten mål, for der hvor staten definerer mål for samfunnsutviklingen, reduseres politikk igjen til en biopolitikk som ekskluderer mennesker som ikke bevirker statens målsettinger. Det kommende statsløse samfunnet må derfor bestå av hvilke som helst singulariteter hvis inklusjon i fellesskapet ikke er et produkt av målstyrte egenskaper, men av deltakelsen og tilstedeværelsen i et felles medium som ikke aktualiserer og fullender menneskets potensial.
I følge Agamben er dette mediet nettopp å finne i språket. Ikke i et eller flere bestemte språk, men i språket som selvrefererende medium. I den forstand kan språk forstås som et middel uten mål, for det viktige er ikke hva språket kommuniserer, men at det kommuniserer. Den nye livs-formen, på hvilket det kommende fellesskapet må funderes, må nettopp ta utgangspunkt i sin evne til kommunikasjon. Det er denne udefinerte livs-formen Agamben søker å tenke som en politisk mulighet.
Sist oppdatert 01.09.2009
0 Comments