Karakteristisk for filmer som formidler noe grunnleggende om vår felles virkelighet er ikke de sprikende terningkastene som deles ut i avisene, men den øredøvende stillheten som følger i etterkant. Man vet ikke helt hva man har vært med på, hva man egentlig har sett og hva man skal si. Nicolas Winding Refns Valhalla Rising har vært annonsert som ultravoldelig vikingdrama, men viser seg å være en stillestående metafysisk reise overladet av tung symbolikk og psykedeliske hallusinasjoner. Om filmen begynner som en norrøn versjon av Conan Barbaren (1982), viser den etter hvert større likhetstrekk med Kubricks 2001: En romodyssé (1968) eller Herzogs Aguirre: Gudenes vrede (1972). Følgelig har Refn selv karakterisert den som en science-fictionfilm heller enn et autentisk vikingepos.
Like fullt, Refn har sammen med manusforfatter Roy Jacobsen skapt et minimalistisk filmatisk uttrykk som imiterer islendingesagaens fortellerstruktur. Replikker er redusert til et minimum og all overflødig staffasje er skåret bort. Tilbake står menneskene og landskapet, en særdeles ugjestmild natur blottet for kvinner og barn, hus, hjem og husholdning, alle tegn på tilhørighet. Filmen er en reise inn i det ukjente, men også en mytologisk fortelling om et menneskes forvandling fra trelldom, til fri mann og til slutt en guddom. Samtidig er den også en fortelling om fellesskap og samfunnsdannelse hvor den moralske selvoppofrelsen, og ikke den voldelige maktutøvelsen, danner grunnlaget for ekte mellommenneskelige bånd. Historien er lagt til ca. 1000-tallet, til et statsløst samfunn hvor ingen mennesker har rettigheter foruten den beskyttelse de selv greier å erverve seg gjennom egen makt- og voldsutøvelse. Hovedpersonen er en navnløs slave (Mads Mikkelsen) som ved filmens begynnelse blir brukt i primitive gladiatorkamper mot andre dødsdømte fanger. Følgelig kjenner ikke mannen verden som noe annet enn brutal voldsutøvelse, og han nærer ingen samvittighet for sine ofre. Slaven som ikke engang har et navn, blir som fri mann gitt navnet Enøye av den unge slaveoppasseren og følgesvennen Are (Maarten Stevenson). I tillegg til det manglende øyet, er navnet Are en avledning av det norrøne ordet for ørn, begge deler attributter til guden Odin. Følgelig er det naturlig å tenke Enøye som en Odinskikkelse, en hedning som står i kontrast til de kristne han senere slår seg sammen med. Men dette er ikke uttalt. Mer åpenbart er det at Enøye representerer en mann som nettopp ikke deltar i gjensidig mellommenneskelige praksiser, noe som tydelig illustreres ved mannens slående mangel på språk, det mest allmennmenneskelige mediet vi deler. Som frigjort slave blir Enøye derfor en absolutt fri skikkelse uten bånd eller forpliktelser overfor noen. Han deltar ikke i noen former for fellesskap.
Når han møter en gruppe kristne korsfarere som er på vei til det hellige land, inviterer de ham med på langskipet, det på tross av at de blir fortalt at han kommer fra helvete, et sted på andre siden av havet. Korsfarerne, som omvender hedninger med sverdet, har behov for enhver blodtørstig kriger og står følgelig ikke tilbake for et samarbeid med djevelen om det så gagner dem selv. Men på vei over havet til det hellige land seiler de inn i en tåkebanke som ikke bare fører dem ut av kurs, men som hensetter mannskapet i en tilstand av håpløshet, tvil og mistro. Tåken markerer en overgangspassasje, ikke bare mellom tro og tvil, men mellom himmel og helvete, drøm og virkelighet, liv og død. Når tåken letter befinner de seg i en elv. Om de har krysset Styx, hatets elv, eller om skipet er Naglfar samlet av døde menneskers negler, blir aldri uttalt, men det er all grunn til å tro at tåkesekvensen markerer en overgang til døden. På godt og ondt. For når drømmen om det hellige land blir virkelighet, blir virkeligheten et mareritt. Eller for de kristne korsfarernes tilfelle, et helvete. Det hellige land er ikke så mye det nye Jerusalem, som den nye verden, eller nærmere bestemt, et uoppdaget Amerika befolket av primitive naturfolk som ikke gir seg til kjenne. Uten synlige ytre fiender bryter det kristne fellesskapet basert på vold og undertvingelse sammen. Ikke bare av indianernes piler, men av sult og utmattelse, utukt og interne stridigheter. Fellesskapet oppløses innenfra.
I de blindes rike er den enøyde konge. Om Enøye er stum og delvis blind, mottar han like fullt visjoner. Det er visjonene som redder ham fra trelldommen, fører ham over havet og redder ham fra korsfarernes undergang. Det er visjonene som til slutt gjør ham i stand til å ofre seg selv for Ares frihet, for det er gjennom visjonene han ser hvor, hvordan og hvorfor han skal møte sin egen død. I motsetning til korsfarerne som søker å fundere det nye Jerusalem ved hjelp av voldshandlinger, er Enøyes handlinger understøttet av tilsynelatende uvirkelige trosforestillinger som overskrider hva som oppleves som reelle mulighetsbetingelser. En visjon er alltid uvirkelig inntil den har vist seg som sann, det vil si, etter at handlingen basert på visjonen har manifestert den som virkelig. For mens en visjon ikke kan bekrefte sin berettigelse før den har blitt virkelig, er virkeligheten som bekrefter den ikke annet enn realiseringen av den samme visjonen. I Enøyes tilfelle leder ikke visjonene ham bare fra trelldom til guddom, men fra ensomhet til fellesskap, fra vold til samhold. Det er visjonære handlinger som virkeliggjør en mellommenneskelig konstituert frihet. Ved å frivillig la seg klubbe i hjel av de amerikanske urinnvånerne, lar han Are gå fri. Ved å utslette seg selv som en voldelig trussel mot andre, skaper han en uutalt pakt som gir Are muligheten til å bygge et nytt skip og reise hjem som en fri mann. Symbolsk nok legger han hånden på Ares arm rett før han går sin egen død i møte og markerer dermed filmens eneste håndspåleggelse som ikke berøver et annet menneskes liv. Ved å ofre seg selv som et instrument for vold, lar han ikke bare Are leve, han manifesterer grunnsteinen i enhver mellommenneskelig samfunnsdannelse. For man skaper ikke et samfunn ved å drepe andre, men ved å dø for hverandre.
I det Enøye dør ser vi ham gå ut i elven og forlate helvetet som utslettet de kristne korsfarerne i den nye verden. Verden er igjen befridd for ugjerningsmenn og tilbake på elvebredden står en inuksuk bygd av Enøye selv. En inuksuk er et menneskebygd landemerke, et orienteringspunkt eller varde i naturen som nettopp markerer menneskelig tilstedeværelse og samhold. For i et statsløst samfunn kan fellesskapet bare dannes gjennom gjensidig forpliktelse overfor den andre, ikke gjennom ytre autoriteter og brutal tvang. Et samfunn må tuftes på moralske bånd, ikke trusler om sanksjoner. Er ikke Håvamål nettopp fullspekket av råd om hvordan man bør forholde seg til mennesker som er gjensidig bundet til hverandre heller enn til formelle rettigheter sikret av en stat?
Filmen lar det bevisst stå åpent om Enøye er en frelser eller en demon, en Kristus eller en Odin. Like tvetydig er dermed tittelen Valhalla Rising. Er Valhall helvetet de kristne korsfarerne opplever i den nye verden, eller er Valhall tvert i mot det gryende samfunnet grunnlagt på Enøyes selvoppofrelse? Valhall er riktignok de falne krigeres samlingssted, men det behøver ikke å bety at det er et voldelig helvete med uro og strid. Kanskje tvert i mot. Valhall kan like gjerne være festsalen for dem med visjoner og vilje til å dø for hverandre.
