Motandsmannen Bartleby
28. May 2009 03:52 Filed in: Litteratur
Jeg fortrekker helst ikke!
”I would prefer not to,” gjentar Bartleby i Herman Melvilles novelle Bartleby The Scrivener: A Story of Wall Street fra 1853. Bartleby, som er ansatt som kopist hos en vel ansett Wall Street advokat, foretrekker ikke bare å la være å utføre tjenester som ikke tilhører stillingen hans, men ser helst at han slipper å utføre enhver handling han blir bedt om å utføre. Når arbeidsgiveren ber ham lese korrektur, fortrekker han helst å la være. Når han blir spurt om å hente posten, foretrekker han å la være. Når han endelig blir bedt om å kopiere en tekst, en oppgave han til da har utført på eget initiativ, ser han helst at han slipper det også. Til arbeidsgiverens vantro og de andre ansattes irritasjon, blir Bartleby etter hvert sittende ved pulten sin uten å utføre noe som helst. Advokaten, som på langt nær fremstår som inhuman eller kynisk, men tvert i mot mer menneskelig enn Bartleby, ser seg nødt til å be Bartleby pakke sammen sakene og forlate kontoret. Bartleby foretrekker å ikke gjøre det heller.
Det besnærende ved Bartleby, som advokaten bekjenner er grunnen til at han ønsker å fortelle historien om ham, er ikke bare at han nekter å utføre ting han ikke er tjent med, men at han avslår å gjøre ting som åpenbart burde være i hans interesse. Forretningsadvokaten, som både forundres og føler medynk med ham, forsøker etter beste evne å ta vare på denne skikkelsen som ikke foretrekker å utføre selv de mest elementære handlinger verken for andres eller egen del. Når advokaten skifter kontorer, blir Bartleby værende igjen i de gamle lokalene, til stor irritasjon for de nye eierne. Han blir arrestert og fengslet, på hvilket forretningsadvokaten empatisk nok ser til at han får ekstra god behandling bak murene. En dag advokaten kommer for å besøke Bartleby i fengslet, finner han ham død inne i luftegården. Bartleby har avstått fra å spise maten han har blitt budt og har gradvis sultet i hjel. ”Ah Bartleby! Ah Humanity!” avslutter advokaten som et siste sukk.
Bartleby sier aldri hva han kunne foretrekke å gjøre. Hans handlinger er utelukkende styrt av motstanden mot hva som til enhver tid er forventet av ham. Han handler ikke på bakgrunn av universelle eller transcendente prinsipper, men øver hele tiden en immanent motstand mot rådende eksisterende praksiser. Handlingene hans er parasittiske i ordets rette forstand; han undergraver systemet som gir ham handlingsgrunn og manifesterer samtidig ikke annet enn selve negasjonen av de etablerte samfunnsnormene han motsetter seg. Ikke overraskende har den kontinentalfilosofiske tradisjonen tematisert Bartleby som en politisk figur hvis handlinger fremstår som de eneste legitime i en postmoderne og postkolonial æra hvor gamle europeiske idealer har blitt tilskitnet av vestens egeninteresser. Poststrukturalister som Maurice Blanchot, Deleuze og Derrida, nymarxister som Hardt og Negri, Alain Badiou eller Slavoj Zizek, men også heideggerianeren Giorgio Agamben, har alle forsøkt å tematisere potensialet for motstand i Bartlebys passive tilbaketrekning fra tilbudene og forventningene som bys ham.
Det umenneskelige ved Bartleby er hans uutgrunnelige pasjonsløshet når han meddeler hva han ikke foretrekker å gjøre. Bartleby utfører sin motstand uten noen form for glede, agitasjon eller oppildnelse. Hans passivitet begrenser seg ikke bare til handlingen, men omfatter tilsynelatende også motivasjonsgrunnlaget for handlingen uansett om denne bunner i universelle prinsipper eller personlige lyster. For om Bartleby ikke handler etter overordnede rasjonaler, gir han heller ikke etter for vikarierende begjær og tildragelser. Tvert i mot. Bartleby handler ikke bare som en interesseløs Kantianer, han handler som et Nietzscheansk overmenneske fullstendig fristilt fra alle menneskelige bånd og relasjoner. Bartleby snur bokstavelig talt alle etablerte normer på hodet.
Det er viktig å presisere at Bartleby ikke handler som han gjør fordi han selv ikke vil noe. Tvert i mot, han handler eksplisitt mot sin egen vilje, sine begjær og ønsker. ”Vil du ikke?” spør advokaten når Bartleby ikke utfører det han blir bedt om. ”Jeg foretrekker ikke,” korrigerer og presiserer Bartleby. Med andre ord, Bartleby foretrekker å ikke følge sine egne interesser og begjær, for det er kun ved å nekte seg det han egentlig ønsker seg at Bartleby kan frigjøre seg fra samfunnets krav og forventninger. At denne friheten fører til den sikre død virker ikke avskrekkende.
Det er feil å etterspørre nytten av Bartlebys handlinger. For mens Bartleby dør, går verden uvilkårlig videre som før. Men det er nettopp denne antihumane meningsløsheten, disse ikke-kommunikative, ikke-utvekslende, tør jeg si, ikke-relasjonelle handlingene som gjør Bartleby interessant. For i våre senkapitalistiske samfunn tynget av finanskriser og forestående klimakatastrofer har meningsløs negasjon kanskje blitt den eneste formen for effektiv motstand.
Du må gjerne!
Bartleby er lang forut for sin tid. Da Sigmund Freud ca. 50 år senere utviklet sine teorier, hadde Europas borgerstand akkurat begynt å frigjøre seg fra viktoriatidens strenge seksualmoral. I den samme epoken hadde vesten opplevd en sterk økning av diagnosen hysteri, spesielt utbredt blant kvinner, en tilstand som etter sigende skyldtes manglende seksuell tilfredsstillelse og som gjerne ble behandlet med vaginal massasje, vibrator- eller hydroterapi. Det har med rette blitt hevdet at hysteri ikke er en sykdom, men en vidtfavnende samlebetegnelse på så ulike symptomer som besvimelse, nervøsitet, søvnløshet, veskeansamling, muskelspasmer, kortpustethet, irritabilitet, opprørskhet etc. Like fullt, om man ikke kan påvise en somatisk eller psykisk forbindelse mellom seksuell deprivasjon og hysteriske anfall, er 1800-tallets hysteri interessant om ikke annet fordi den manifesterer en kulturell lidelse som nettopp tilhører en tilbakelagt periode.
Med Ubehaget i kulturen fra 1929 spekulerer Freud nettopp over sammenhengen mellom det sosio-kulturelle og tilstedeværelsen av hysteriske symptomer. Allerede i 1923 introduserte han forestillingen om et superego (Überich) som opptrer som en moralsk agent overfor et flyktig id (Es) og et rasjonelt ego (Ich). I følge Freud internaliserer barnet samfunnets verdier gjennom en ødipal identifisering med en far eller annen omsorgsperson som representerer og manifesterer de mest elementære regler for sosialt samkvem og samfunnsdeltakelse. Disse verdiene fungerer dermed som bevisste og ubevisste ego-idealer eller normer som guider individets handlinger og valg. Freuds superego eksisterer ikke som en lokaliserbar størrelse i psyken, men markerer individets kjennskap til samfunnets rett og galt, normalt og unormalt, godt og ondt. Som sådan gjør Jacques Lacan rett i å sammenligne Freuds superego med Kants moralske imperativ; ikke fordi superegoet befaler hva som er formallogisk riktig handling, men fordi det på tross av alle realitetsprinsipper eller objektive verifiserbare fakta uttrykker et påbud eller befaling om hvordan man bør handle i gitte situasjoner. Superegoet er en metafor for individets internalisering av sosiale normer, lover og regler.
Et sosio-kulturelt fenomen som hysteri kan dermed forklares som en konsekvens av et moralsk superego som begrenser og undertrykker individenes lyster og begjær. ”Du skal ikke!” sier viktoriatidens repressive superego. Jo strengere og mer institusjonalisert moralkodeksen er, jo mer begrenses begjærets muligheter for utfoldelse. Dette forhindrer ikke at det oppstår avledede begjær og fetisjer, men i den grad disse heller ikke finner sosialt utløp er det kanskje ikke annet å forvente at det oppstår frustrasjoner og følelsesladede utageringer. Følgelig, hvis det er fruktbart å lese hysteri som et produkt av undertrykkende sosiale praksiser, må vi forvente at hysteri er vesentlig mindre utbredt i et mindre repressivt samfunn.
I dag finnes det nesten ikke hysterikere lenger. Mens det i 1859 ble hevdet at en fjerdedel av alle kvinner led av hysteri, er det i dag mer sjeldent man møter eller hører om kvinner som faller om, roper ukontrollert, fråder om munnen, rister spastisk e.l. Det er med andre ord all grunn til å tro at hysterisk nevrose forårsaket av seksuell deprivasjon er mer eller mindre utryddet fra våre vestlige samfunn. Begrepet hysteri er ikke engang lenger en diagnose og de utallige symptomene som tidligere vitnet om dens tilstedeværelse, er nå spredd til andre diagnoser som schizofreni, angstanfall eller dissosiative lidelser. For I dag er problemet det stikk motsatte. Tendensen er ikke personer som bryter gitte konvensjoner som begrenser deres livsutfoldelse, men tvert i mot mennesker som selv forsøker å grensesette sitt eget begjær. I dag har vi ikke lidelser som hysteria nervosa, men anorexia nervosa, lidelser hvor individet ikke bare søker å kontrollere sitt begjær, men selv sine mest basale menneskelige behov. For normen i våre senkapitalistiske vestlige demokratier er ikke lenger en allmennmoral som systematisk undertrykker individuell livsutfoldelse, men et obskønt superego som oppfordrer hver og en til å realisere sine begjær.
Da Melville skrev Bartleby hadde hysteriets utberedelse sin høyde. Men selv om Bartleby motsetter seg samfunnets krav og forventninger, er han overhodet ingen hysteriker. For det Bartleby motsetter seg er ikke et allment forbud, men et generelt påbud. Mens viktoriatidens repressive moralkodeks uttrykker et ”Du skal ikke!”, uttrykker senkapitalismens obskøne superego et ”Du må gjerne!” Dermed blir behovet for å sette egne individuelle grenser viktigere enn individuell løsrivelse fra andres grenser.
Insisterer ikke dagens mantra på at vi er frie individer som må realisere oss selv? At vi skal lytte til våre begjær og skape vår egen identitet? At vi ikke skal la oss kue av andres fordommer, men forfølge våre egne drømmer? Film og fjernsyn proklamerer at hvis vi bare er tro mot våre egne idealer, så vil vi før eller siden lykkes. Unn deg litt luksus sier reiselivsnæringen. "Enjoy!" sier reklamen. "Because your worth it!" forteller internasjonale superkjendiser når de reklamerer for kosmetikkgiganten L'oreal. Selv når våre folkevalgte politikere snakker om overdrevne klimautslipp eller den alvorligste finanskrisen noen sinne, så hører vi overhodet ikke et ord om moderasjon. Tvert i mot søker de å stimulere til økt, om enn mer miljøvennlig forbruk for å fortsatt holde økonomien i gang. Er det egentlig til å undres over at kravet om selvutfoldelse og selvrealisering samtidig øker behovet for personlig veiledning og konkrete koordinater?
Filosofen Slavoj Zizek kommenterer flere steder boken The Rules: Time-Tested Secrets for Capturing the Heart of Mr. Right av Ellen Fein og Sherrie Schneider. Da boken kom ut i 1995 ble den heftig kritisert for å være både sexistisk og kvinnefiendtlig. Den anbefaler som kjent at hvis kvinner skal finne den store kjærligheten må hun være feminin, ikke forlate huset uten sminke, ”kjenne sin plass” og generelt fremstille seg som underdanig Mr. Right. Like fullt solgte boken i bøtter og spann. For i en tid der tradisjonelle kurtiseregler ikke gjelder lenger, er dårlige regler likevel bedre enn ingen regler. Dermed kan kurtisen koordineres som et spill der man på ethvert tidspunkt har oversikt over hvor langt man har kommet i prosessen mot å vinne Mr. Rights hjerte - eksempelvis, aksepter bare en date bare hvis den er avtalt minst tre dager i forveien, ikke besvar telefonhenvendelser etc. Men om disse reglene minner om gamle dagers tradisjonelle kurtiseregler, representerer de ikke en tilbakevending til mer konservative verdier. Disse reglene er fullstendig selvvalgte etter eget forgodtbefinnende.
For når reglene og dermed også grensene for selvrealiseringen blir overlatt den enkeltes smak og behag, vil begrensningen av begjærstilfredsstillelsen alltid være vilkårlig og man vil aldri møte en endelig grense som sier at nok er nok. Man kan så visst oppleve begrensninger fordi evnene eller ressursene ikke strekker til, men det begrenser ikke begjæret som sådan, kun realiseringen av dem. Samfunnsnormene predikerer like fullt at man bør forsøke å realisere dem. Som rapperen 50 Cent sier: ”Get Rich or Die Tryin’!” Eller den mer moderate: ”Jeg angrer ikke på noe jeg har gjort, men alt jeg ikke har gjort.” For det verste man kan gjøre er å ikke ha prøvd. Forskjellen mellom dem som opplever å leve sitt liv til fulle og dem som føler de har mye uforløst, er ikke en forskjell mellom dem som har realistiske og urealistiske begjær, men mellom dem som har evner, ressurser og omstendigheter med seg og de som ikke har det.
Det er derfor toppolitikere som blir tatt i sex-skandaler eller økonomisk utroskap streng tatt ikke er så normløse som media ofte fremstiller dem. Det gjelder ikke bare størrelser som president Bill Clinton eller New York State guvernøren Eliot Spitzer – ’Sheriffen på Wall Street’ som brukte kr. 400.000,- på prostituerte gjennom gentleman klubben Emperor’s Club – men like fullt pensjonerte stortingspolitikere som visstnok har hevet millioner av kroner i pensjoner de ikke har krav på eller politikere som innvilger seg sexkjøp når de er på tjenestereise i utlandet. Ja vel, de bryter lovbestemmelser, skuffer sine nærmeste og opptrer uetisk i henhold til en strikt sinnelagsetikk, men har de egentlig brutt samfunnets normer og generelle forventninger? Har de ikke tvert i mot forfulgt sitt begjær og grepet muligheten til å realisere noen av sine drømmer? At ressursene ligger bedre til rette for samfunnstopper enn folk flest, gjør dem overhodet ikke til dårligere mennesker. For ville vi ikke gjort det samme i deres sted?
Meningsløs motstand
Derfor er det for enkelt å forklare overdrevne klimautslipp eller oppblåste økonomiske verdier med uærlighet, grådighet, uvitenhet eller generell likegyldighet. For må vi ikke snarere legge skylden på vår felles medmenneskelighet? Vår evne til å forme og følge felles regler for kommunikasjon, samspill og samhandling? For er det ikke nettopp vår allmenne appell til den enkelte om å realisere seg selv og sitt liv som forbinder senkapitalismens mennesker sammen på tross av kulturer, religioner og landegrenser? Men dermed er det også den samme samfunnsdannende kraften som gjør at vi flyr på charterferie til syden, kjører firehjulstrekker til hytta, overproduserer mat, spekulerer i risikofylte finansprodukter, låner til forbruk etc. For vi gjør ingenting av dette fordi vi har behov for det, men ene og alene fordi vi begjærer det. Og så lenge begjæret er et sosialt konstituert begjær som legitimeres, opprettholdes og forsterkes av alle andres selvrealiserende handlinger, skal det mye til å sitte på gjerdet og bare observere at alle andre nyter goder som like gjerne kunne være ens egne. Det er kun antisosialt, ufornuftig og fullstendig meningsløst.
De senkapitalistiske demokratienes verdinormer er verken undertrykkende eller totalitære. Tvert i mot. De er meningsfulle, appellerende og personlig berikende. Man er ikke tvunget til å følge dem, men motsetter man seg dem, motsetter man seg først og fremst seg selv og sine egne muligheter. Det er heller ikke slik at man er forledet av en falsk bevissthet om frihet som skjuler at man er en ufri aktør i et interessestyrt marked. Vi vet at vi er produsenter og konsumenter, arbeidsgivere og arbeidstakere styrt av kommersielle markedsinteresser. Det eksisterer ikke noen dypere mening bak den rådende samfunnsstrukturen som er mer ekte enn de verdiene som manifesteres og utveksles gjennom faktiske sosiale praksiser. Det som er, er det som er, og det som faller utenfor, er ingenting annet enn tom meningsløshet. Følgelig fortsetter vi selvrealiseringen, identitetsbyggingen, pengeveksten og det personlige søket etter sannheter og faste retningslinjer om ikke annet bare for å holde den absolutte meningsløsheten på en armlengdes avstand.
Det er i et slikt scenario Bartlebys tilbaketrekning fra det sosiale rommets krav, regler og forventninger blir en etisk handling. For det er den eneste handlingen som ikke leder til finansielle og økologiske katastrofer. Konklusjonen er paradoksal. For mens den Aristoteliske dydsetikken handler om individets integrering av samfunnets dyder og normer som sine egne, vil en Bartlebyetikk tvert i mot handle om å trosse sosiale normer og praksiser som smører og regulerer mellommenneskelig interaksjon. Bartlebys etikk er, som hos Levinas, unndratt mening, fortolkning og kommunikasjon, den har sin opprinnelse i den absolutte nytteløsheten og krever den ultimate selvoppofrelsen. For Bartleby legger ikke bare samfunnet bak seg, han legger hele sin menneskelighet til side, endatil sin personlighet og sitt liv.
Kan en slik etikk lede til en annen verden? Absolutt. Men neppe en verden av mening, begjær og mellommenneskelige samhandlinger.
0 Comments